Hvor kjøper man fyrstikker i Russland?

Russisk ordtak:

Den som ikke åpner døren er fanget.

Tiden har rast avgårde som et snøskred ned fjellsiden. Nå er det bare den siste helgen igjen før det bærer av sted hjem til Norge igjen.

Desverre har den siste uken i St.Petersburg gått med til å ligge hjemme i den harde sengen min med store mengder feber og halsbrann. Utrivelig måte å tilbringe sine siste dager i slik en fantastisk by, men jeg trøster meg med at det faktisk ikke er de siste dagene - Await my return!

Byen faller mer og mer i smak, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å bo her. Ikke alle kassadamer skjeller meg ut, her gjelds det å velge sin dagligvarebutikk med omhu! Igår kjøpte jeg en vanndunk på den lokale kiosken rundt hjørnet, hvor jeg har handlet flere ganger. De har åpenbart skjønt at russisken min ikke går helt på skinner, blant annet når jeg skulle kjøpe

dopapir, og ikke hadde anelse om hva dette heter på russisk. Det FINNES grenser for hva man vil eller kan uttrykke med kroppsspråk. Det er i alle fall de samme 3 menneskene som jobber på denne 24-timers-åpne lille butikken. De er alltid veldig hygggelige og hjelpsomme, og da jeg i går kom inn for å kjøpe vann, litt sjelven pga feberen og klarte å miste alle småpengene mine utover gulvet, gav den gamle dama med rødt hår og knallblå øyenskygge meg en karamell. Altså, bokstavelig talt godteriet karamell, ikke den fysiske metaforen, heldigvis. Jeg er bare

glad for at i hvert fall ikke HELE St.Petersburg er sint på meg fordi jeg ikke snakker flytende russisk. Enda.

Jeg trives fortsatt godt der jeg bor, og har fått avtalt med Lina, min "landlady", at jeg kan fortsette å bo der til høsten for samme husleie, og hun skal hjelpe meg å få kjøpt internettilgang. Det ligger mange hyggelige kafeer i nærheten, jeg har blitt spesielt begreistret for en av dem, som er en liten kafe inne i en bokhandel. Det er en gammeldags bokhandel, med gammelt interiør, som blir drevet av to halvsure, halvgamle russiske damer.

Her spiller de god jazzmusikk (endelig en kafe i Russland hvor de ikke

spiller techno!!), samtidig som TVen står på full guffe. Det kan virke som det er viktig at det er så mye lyd som mulig på russiske bokkafeer (jeg generaliserer ut fra dette ene tilfellet). TVen står alltid på, og viser gjerne en av de "gode gamle" russiske klassikerne, jazzmusikken durer i bakgrunnen, mens de to kollegaene krangler på russisk, bråker med kaffekopper og espressomaskiner. Ingen ser på TVen, men det er selvsagt likevel viktig at den står på.

Classic!

I dag er siste skoledag, men jeg våknet desverre opp med feber og halsbrann i dag også. Nå har jeg dristet meg ut på en internettkafe - hadde jeg sittet hjemme i den leiligheten stort lengre hadde jeg nok blitt sprø. Her drikker jeg den tjukkeste kakaoen ever, og man får tydeligvis nr.2 gratis - så jeg skal visst drikke 2! Sliter fortsatt med å få ned den første.

I kveld er også siste kveld på byen for mange. Det tyder på en heidundrende fest, men jeg tror neppe det blir så høye hæler i taket for min del.. Jeg skal i alle fall bli med på middagen, og for alt jeg vet kan det hende jeg blir mirakuløst helbredet av en vodkashot eller fem.

Så kjipt det enn måtte vært å ligge syk den siste uka, så holder i alle fall katten meg med selskap hjemme. Mye hjemmetid, og mye pellemenis (russisk pasta: med kjøttfyll - fort, enkelt og greit). Vi har, som de fleste russere, gassovn hjemme. Problemet oppstod da vi ble fri for fyrstikker, uten at jeg noen gang har sett fyrstikker i butikken. HVOR kjøper man fyrstikker i Russland? Jeg lurer på om det finnes en egen butikk for fyrstikker et sted... Foreløping utfordres kreativiteten hver gang jeg skal lage mat. Man tar en papirbit, putter den inn i det hullet på gassbeholderen der det er en flamme, løper bort til gassovnen (helst før man brenner fingrene), tenner på, og slokker hele greiene i vasken. Heldigvis er det dårlig med brannvarslere i de gamle kommu-leilighetene.

Når det kommer til postkort.. Jeg beklager, men det ser mørkt ut. Frimerker og fyrstikker er sjelden vare i dette landet... Kjøp av det har i alle fall en eller annen kode som jeg ennå ikke har klart å knekke. Frimerker kjøpes visstnok på postkontoret, og et postkontor har jeg ennå til gode å oppdage. Når man da først har kommet seg til et postkontor skal det visstnok være tilnærmet umulig å forstå hvilken kø man skal stille seg i. Postkontor i Russland er visstnok den største etterlevningen etter kommunisttiden (det og byråkrati), i alle fall i henhold til kø-konseptet. Mange køer, uten mål og mening. Når du da etter timers køståing har fått tak i ditt etterlengtede frimerke er det (jeg gjetter vilt) ca 45% sjanse for at det du sender i det hele tatt møter din mottaker.

Med andre ord beslutter jeg å gi opp postkort-prosjektet denne gang, og prøver igjen når jeg har fått øvd meg litt mer på å skjelle ut kassadamer offentlig.

Takk for denne gang, jeg akter nå å fortsette kakao-fylla.

From Russia with love

Maja

Bilder: Thea Tovås

Byen av regn og taake

Russisk ordtak: Der muskler er tilstede, er vettet overfloedig.

Det er graae, regnfulle dager i Pieter for tiden. Byen ligger langs kysten, og klimaet preges derav. Vaeret til tross, Maja har det stort sett bra i Russland. Det blir endel festing, og det har blitt endel vodka, det skal innroemmes. Men i Russland kan man ikke vaere foruten slikt.

I helgen var vi paa utestedet Dacha som ligger midt paa Nevskij. Etter en bedre middag paa restaurant og en liten knert eller to, er det aa faa nye venner uungaaelig. Selv har jeg faatt en ny russisk venninne, som jeg riktignok snakked med i kun 30 sekunder (fordi hun maatte rekke siste metro hjem), men vi har store planer om at vaart neste moete skal vare litt lengre.

Igaar dro jeg sammen med et par venner paa kino. Vi saa en amerikansk komedie dubbet til russisk. Dette er ikke ukomplisert for en enkel nordmann aa fordoye, saa det full enighet i trioen om at filmen vil bli mye morsommere med vodka til. Det ble den.

Skoledagene er litt treige for tiden. For alt jeg vet kan det ha en sammenheng med at jeg ikke sover saa veldig mye, men det vet man jo ikke, saa det beste er vel bare aa fortsette som foer.

Forovrig saa har baade min mobiltelefon og mitt kamera takket for seg. Saa til alle dere (mamma, pappa...jeg elsker dere!) som ikke kan vente med aa kjoepe meg dyre bursdagsgaver (23 er jo bare - 3 eller +7 fra et rundt tall - det er merkedag nok for meg!)... naa vet dere hva jeg trenger.

For dere som henger med skjegget i postkassa og venter paa postkort fra Russlands storste kulturby.. Jeg jobber med saken, men garanterer ingenting. Det russiske postvesnet er visstnok enda mindre paalitelig enn det italienske, og postkort forsvinner som sjokolade i den overvektiges kjoleskap.

From Russia with love
Maja

Hvite netter i St.Petersburg

Russisk ordtak: Loven er som en telefonstolpe; du kan ikke hoppe over, men du kan gaa rundt.

Livet humper og gaar i St.Petersburg. Det har vaert nok en begivenhetsrik uke, som har bydd paa flere utfordringer for en liten norsk student i et stort russisk byraakrati.

Paa mandag var jeg paa Statsuniversitetet i her i byen, for aa moete mister Ivan Merkulov til et avtalt moete hvor jeg kunne stille spoersmaal om oppholdet mitt her til hoesten. Jeg skulle moete opp paa det Historiske fakultet og moete paa hans kontor. Vel og bra var det, jeg moette opp presis, og Ivan inviterte meg med inn paa kontoret sitt: et lite kontor som han delte med tre andre professorer og en sekretaer. Sekretaeren var en relativt gammel dame, fin i toyet, som hadde farget haaret sitt lilla.

Ivan begynte med aa spoerre meg om hva slags historie jeg ville studere til hoesten. "Historie?!", sa jeg...
Vi skjonte begge ganske raskt at jeg var paa feil sted, til feil tid, med feil person. Tydeligvis har det vaert en stor misforstaaelse mellom UiB og universitetet i St.Petersburg, og det viste seg at det spraakundervisningsprogrammet som jeg trodde jeg skulle gaa paa til hoesten IKKE EKSISTERER. Great.
Men alt kan fikses i Russland. Etter litt diskusjon fikk jeg et nytt navn og adressen til det filologiske.

Med hjertet i halsen og fanden paa skuldra trasket jeg saa videre til riktig fakultet. Etter noen nye danserunder med noen av de altfor mange kontordamene paa fakultetet, kom det fram at jeg ikke hadde faatt riktig navn, men jeg kunne faa snakke med noen andre.
Heldigvis ble jeg sendt til effektiviteten selv, mannen jeg moette paa filologisk fakultet fortalte meg alt jeg trengte aa vite paa 15 minutter foer han naermest husjet meg ut igjen. Naa er jeg i gang med aa starte hele soeknadsprosessen paa nytt, denne gangen skal soeknaden sendes til riktig fakultet!

Hverdagslivet her er et eventyr i seg selv, og man blir sliten av aa stadig vekk bli skjelt ut av russiske kassadamer. Russisken blir bedre dag for dag, men det er vanskelig, og jeg foeler fortsatt at jeg ikke kan si noen ting som helst.
Her om dagen kom ikke naboen vaar seg inn i leiligheten sin. Jeg bor sam sagt i en veldig gammel bygning, og standarden er ikke mye aa skryte av. Noekkelen hennes hadde kilt seg fast, og etter aa ha hentet hele familien som forsterkning for aa faa opp doera, banket de paa hos meg for hjelp. Jeg var selvsagt alene hjemme.
Etter mye kropsspraak og faa intelligente ord klarte jeg aa formidle at jeg ikke hadde noe brekkjern, altsaa maatte de finne noe annet aa bryte opp doera med. Jeg trakk meg bare stille og rolig tilbake, litt betuttet av hele oppstyret.

I helgen tok vi oss en real tur paa byen. Siden metroen slutter aa gaa kl 24:00, og foerste metro gaar kl 06:00, besluttet vi aa feste hele natten, siden vi ikke kommer oss hjem uansett. Paa en bar paa Nevskij fikk vi bestille 3-liters dunker med oel, og koste oss ut i de sene nattetimer. Kl 4:30 gikk vi aa spilte bowling frem til kl 06:00. Da solen stod opp tok vi metroen hjem og la oss.

Dagene er lange her i Pieter, og jeg merker at det sliter litt paa energien. Idag har jeg satt av dagen til intet annet enn aa faa gjort litt skolearbeid og slappe av. Det er noedvendig naa!

From Russia with love
Maja



Bilder: Thea Tovaas

What happens in Russia...

Russisk ordtak: Det mennesket vanligvis ber til Gud om er at to pluss to ikke skal bli fire.

Det er naa fire dager siden jeg satte mine ben paa russisk asfalt, og disse foerste dagene har gaatt fortere enn svint.
Den foerste dagen ble vi tatt med til universitetssenteret hvor vi har undervisning hver dag. Vi har russiskundervisning mandag til fredag fra kl. 10:00 til kl. 14:00. Med andre ord har vi endel fritid, til tross for at vi ogsaa faar ganske mye lekser.

Etter aa ha faatt litt mat og praktisk informasjon ble vi kjoert til vertsfamiliene vaare. Her ble vi moett av vaar baboshka Ala, som tok godt vare paa oss, og viste oss rundt i nabolaget. Hun er russisklaerer og hadde russiskleksjon med oss allerede foerste dagen. Jeg og Thea bor hos datteren til denne baboshkaen, ei 34 aar gammel dame som heter Lina, og katten hennes (som jeg aldri klarer aa huske hva heter!). Vi har store soverom, med faa moebler - en seng, en stol og et skap. Vi bor i en gammel fellesleilighet fra Sovjet-tiden (leiligheten er fra 1903), og jeg tror det bor mange historier i de gamle, slitte veggene.

Vi har vaert paa en liten sightseingtur med buss, hvor vi fikk se noen av hovedattraksjonene i byen. Det er en enormt stor by med mange vakre bygg og monumenter. Ikveld skal vi dra aa bowle med en gjeng russiske studenter som studerer norsk.

Den russiske metroen er et eventyr i seg selv. Vi kjoerer metro 45 minutter hver dag paa vei til skolen. Absolutt alle skjoenner at vi ikke er russiske, og skuler paa oss med skeptiske blikk... Men siden vi reiser saa mye med metro blir vi nok raskt mye mer rutinerte! St.Petersburg har forresten verdens dypeste metro.

Videre oppdateringer kommer fortloepende, saa STAY TUNED!

From Russia with love
Maja