SLAPS, Sofa og SamPol

St.Petersburg er milevis unna, og det sludder i Bergen.
Maja studerer politisk økonomi, krangler med Keynes og Friedman, og skriver bachelor-oppgave om russisk energipolitikk. Noe som er det nærmeste jeg kommer Russland og russisk om dagen.

Mens mine bestevenner slikker sol, suger til seg andre kulturelle impulser og boltrer seg i alt det "utlandet" har å by på, er jeg i Bergen. Og hverdagen i Bergen er definitivt rask, rå og spennende! Jeg møter nye utfordringer hver dag. Idag, for eksempel, var det NOK EN GANG noen i kollektivet som ikke hadde brettet melkepakken riktig, slik at det er plass til mye færre melkepakker i kartongen. Videre så er det ingen som gidder å ta ut papp-søpla. I stedet står hver på sitt, og presser ned mer papp i en pose som gir begrepet "stappfull" en helt ny betydning.

Også den ville byen byr på utfordringer. Igår sluddet og regnet det om hverandre, og det var ingen annen utvei enn å kle på seg STØVLER og REGNTØY!
Dagene på SV-biblioteket er harde. Rett som det er blir en allerede sjør konsentrasjon satt på prøve av rare, kroppslige lyder fra Pål Bakkas kontor.
I kantina blir man stadig satt på prøve med Marthas nye sjokoladeboller, som hun prakker på deg ved en hver anledning.

Ikke minst er jobben utfordrende! Her møter jeg topptrente studenter hver dag, som trenger hjelp til EN REKKE problemer! Av og til trenger de for eksempel plaster hvis de har sittet så lenge på spinningsykkelen at de har fått gnagsår. Dette er det min jobb å hjelpe dem med, og det er veldig utfordrende.

Så jeg savner ikke det spennende utland i det hele tatt, jeg.
Neida, Bergen er utfordrende og spennende, hver dag. Så Mexico, Zambia, Buenos Aires og Egypt kan bare gå å ta seg en bolle.

Bergen is the shit!

Maja

Som sild i tønne.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å berette litt om min daglige opplevelse av metroen i mitt kjære Mexico City. Ja, det bor mange mennesker i denne enorme hovedstaden, nærmere bestemt 9 millioner i selve byen, eller 22 millioner om man regner med ”la area metropolitana” som omringer byen. Det synes i og for seg godt i gatene, men det ingen steder du virkelig kjenner menneskemengden på kroppen (og man snakker nå i ordets videste betydning) som på metroen. Spesielt mellom 7am og 10am - det tidsrommet jeg, beleilig nok, tar metroen hver dag. Min egen reiserute går fra metro Patriotismo til Universidad, med overgang på Centro Médico, og estimert reisetid er cirka 40 minutter. Det er i alle fall det jeg overbeviser meg selv om hver morgen i det jeg løper ut av døren hjemme [les: går rolig].

Det som er spesielt med metroen i Mexico City er at det opereres med separate vogner for kvinner og menn i de verste rushtimene. Jeg innbiller meg at dette er for å unngå (ufrivillig) tafsing og trakassering på trange vognene. De to/tre første vognene er dermed øremerket kvinner, eldre og barn (og som regel en og annen slesk mann), mens resten av toget kjører fritt vilt policy. Kos.

Jeg skal forsøke å beskrive min dagligdagse opplevelse av det hele. Se for deg at du er en tann i en massiv tannhjulmekanisme og når metroen så ankommer plattformen settes maskineriet i gang. Presset blir plutselig helt enormt, fra alle sider, og man blir løftet opp noen centimeter fra gulvet og deretter sakte dyttet innover mot togvognen, og forhåpentligvis en åpen dør… Bevegelsen er sterkest i midtpunktet av den tette kvinnemassen, og som et vakkert samspill dreier vi som tannhjul rundt våre egne og hverandres akser, som ballerinaer i slow motion. Egentlig er det ikke alltid at det er så veldig slow motion heller, og da er det virkelig om å gjøre og ikke falle av lasset. Trangt, spør du? Ja, trangt og jævlig er det, men likevel kontrollert og når du først er i midten av smørja er det ingen vei tilbake. Du kommer verken inn eller ut. Trikset er å holde vesker og andre hindringer over hodet eller inntil kroppen. På den måten blir det ikke liggende igjen på perrongen og samtidig du blir lettere tatt opp i dragsuget, og du slipper å vente de tre minuttene på at neste stappfulle metro på nytt ankommer slagmarken. [De som kjenner meg vet at de tre minuttene er kritiske for om jeg rekker frem til destinasjonen ”kun” fem minutter for sent eller åtte. Tro det eller ei, tidvis er det faktisk mexicanere som krever punktlighet]. Det går også an ta en spansk en og presse seg inn fra siden, men dette krever at du har et sett med spesielt spisse albuer, er likegyldig og usympatisk overfor dine medpassasjerer, er målbevisst og ikke minst har erfaring og god oversikt over metroens (ikke-eksisterende) normer for av- og påstigning.

Sannheten er at jeg hater det, selv om jeg tar meg selv i å le av det i blant da det er som verst. Det er rett og slett så ville tilstander at det er bare blir, ja nettopp latterlig. Likevel, ingen kan si at det ikke er verdt de tre pesosene [én krone og femti øre] det koster med ei litta tur med de oransje, nedslitte tunellbanevognene. Det kan jo være verdt å nevne at metroen i Mexico City er faktisk verdens billigste.

Helt til sist smetter jeg inn et lite bidrag som ble sendt til meg fra en venn:

Klipp og lim fra en "T-bane-diskusjon" i et homoforum :P



"Jeg kan anbefale T-banen i Mexico by.
 Glimrende system bygd opp på den serien av franske T-banevogner med opprinnelse på 70-tallet som bruker gummihjul i tillegg til stålhjul, og som man fremdeles kan se i trafikk på en eller to av linjene i Paris.
Billettprisen i Mexico by er på NOK 1,50, alle linjer og stasjoner har et eget symbol slik at analfabeter skal kunne orientere seg, i rushtiden har man reservert egne vogner der menn ikke har tilgang (trengselen er usannsynlig, og får selv Moskva og Tokyo til å blekne), og det har utviklet seg en særlig lokal skikk der bakerste vogn i hvert togsett brukes til male-on-male sexcruising på kveldstid.
 En av verdens mest severdige T-baner. Regnet i antall passasjerer pr. år er systemet visstnok verdens femte største."



God tur.

Hilde