Hei
Om dagen jobber jeg stort sett fra OYDC(olympic youth development
centre) som er et dodsfett idrettsanlegg for 14 forskjellige idretter,
deriblant judo. Anlegget er betalt av IOC og de har valgtå legge det midt i fattigste Lusaka. På senteret har de et outreach program myntet på communitiene i omegn. Det er dette programet jeg har vært med på a drive judodelen av de siste ukene.
Jeg jobber tett sammen med en politimann som heter Moola. Han er også landslagstrener for judo i Zambia. Planen er at vi skal starte opp klubber ytterligere tre steder rundt i Lusaka i løpet av året jeg er her. Det er en del ting som må på plass før vi er i mål der, og det er ganske mye ressurser som trengs, matter, judodrakter og tillatelser fra skolene til å holde på. Jeg er i alle fall optimistisk med tanke på at ambisjonene så til de grader er tilstede, når jeg kan systemet litt bedre kan jeg være pådriver for å banke ting gjennom.
På gjensyn
Ole
søndag 29. august 2010
torsdag 19. august 2010
Det spesielle moetet
I nesten to maaneder naa har kjaeresten min og jeg forflyttet oss gjennom midtoesten. Tyrkia, Syria, Jordan, Israel og Palestina og Egypt. Onsdag 11. august sa jeg farvel til Magnhild paa flyplassen i Kairo. Sammen hadde vi sett oest og vest i en forunderlig blanding i Istanbul og handlet paa souqer og bazarer som har eksistert i 600 aar i Damaskus. Vi har vandret alene i oerkenen ved Petra, hvor vi skuet over gravplasser og bosteder som ble hulet ut i fjellene fra 600 aar foer kristi foedsel. I Jerusalem applauderte vi sammen med svartkledde joeder foran klagemuren da et Isrelsk EOD-team tok seg en forlatt ryggsekk, misstenkt for aa inneholde sprengstoff. Vi delte palestinernes avsky da vi passerte gjennom checkpointen fra Vestbredden, og vi frydet oss over samspillet mellom muslimer og joeder ved strendene i Tel Aviv, hvor familiene samlet seg for aa innta maaltider i fellesskap i solnedgangen.
Saa hva skriver man om moetet med to forskjellige kontinent, 5 forskjellige land, enda flere folk, og opplevelsene vi har delt med menneskene vi har moett? Jeg beskriver disse moetene med en foelese. Det slaar en enkelte ganger at det du staar ovenfaar er stort, at du vil huske det saa lenge du lever, og du kanskje aldri vil oppleve dette igjen. Det er en folelse av dyp respekt, forundring og hengivenhet ovenfor det mennesket som prater til deg, eller den flekken med jord som sprer sand mellom taerne og sandalen din. At akkurat dette stedet har hatt en betydning for utfoldelsen av historien, eller at dette mennesket er en del av en historie som er parallell med, men likevel saa forskjellig fra vaar egen. Saa et oyeblikk stopper du. Mentalt boeyer du kanskje hodet i respekt, mens fysisk absorberer du inntrykk. Saa gaar du videre, fordi det er det du gjoer naar du reiser.
Lars, Kairo, Egypt
Saa hva skriver man om moetet med to forskjellige kontinent, 5 forskjellige land, enda flere folk, og opplevelsene vi har delt med menneskene vi har moett? Jeg beskriver disse moetene med en foelese. Det slaar en enkelte ganger at det du staar ovenfaar er stort, at du vil huske det saa lenge du lever, og du kanskje aldri vil oppleve dette igjen. Det er en folelse av dyp respekt, forundring og hengivenhet ovenfor det mennesket som prater til deg, eller den flekken med jord som sprer sand mellom taerne og sandalen din. At akkurat dette stedet har hatt en betydning for utfoldelsen av historien, eller at dette mennesket er en del av en historie som er parallell med, men likevel saa forskjellig fra vaar egen. Saa et oyeblikk stopper du. Mentalt boeyer du kanskje hodet i respekt, mens fysisk absorberer du inntrykk. Saa gaar du videre, fordi det er det du gjoer naar du reiser.
Lars, Kairo, Egypt
mandag 9. august 2010
Mañana, mañana…
Guanajuato (GTO), 5. august 2010, 13:40.
Fra et tak, midt i Guanajuato, har jeg nå endelig satt meg ned for å skrible ned noen ord. Stemningsbeskrivelse: jeg tipper at det er ca 28 grader her jeg sitter, solen står omtrent midt på himmelen, utsikten strekker seg langt utover bygrensen og de fargerike, små husene ligger pent side om side oppover fjellsidene. Dette er GTO i et nøtteskall.
Hvor skal jeg begynne? Denne siste måneden har vært utrolig. Etter en relativt komplisert og langtekkelig reise over hit fant jeg meg raskt til rette i denne lille(!), sjarmerende byen. Den første utfordringen som møtte meg viste seg å være språkkurset. Som en bløtkake som blir kastet mot ansiktet ble jeg møtt der med forventninger om tidlig oppmøte på morgenen, lekser, presentasjoner og til med eksamener. Det var mildt sagt hardt i begynnelsen, og jeg forsøkte lenge å stritte imot, men til liten nytte. Det viste seg at det bare var meg det gitt utover så jeg bestemte meg etter hvert for og i alle fall forsøke å få noe ut av det. Og det er jeg glad for. Spansken er riktignok ikke fantastisk ennå, men den kommer seg, poco a poco.
Hva mer? Jo, jeg har også rukket å dra på en liten ferie siden jeg kom. Sammen med fire venner herfra reise vi til Ixtapa, som ligger på Stillehavskysten ca 6 timer fra GTO. Fantastisk! Med en badetemp på 25 grader, stekende sol og sandstrender, kalde drinker, godt selskap og fiestas på mexicansk vis vil jeg tørre å påstå at det kvalifiserte til å være nokså ålreit helg! I tillegg kan jeg nå krysse av ”bli reddet av baywatch” av ”ting som må oppleves før jeg dør”. For ja, jeg ble (motvillig) hentet ut av bølgene av en livvakt som tydeligvis ikke var like sikker på svømmeferdighetene mine som jeg selv er. Jaja, det gikk nå i alle fall fint.
Jeg har også flyttet fra min mexicanske bestemor til et kollektiv med bare jenter. De virker alle veldig hyggelige og spesielt to av dem har jeg fått god kontakt med. Resten av huset er også fult av studenter, så jeg tror det kommer til å bli veldig bra her!
Kort fortalt: Mexico er billig + mexicansk mat er NAM => hilde spiser ute hver dag. Jeg spiser fremdeles frokostblanding til frokost. Mexicanere er som regel lavere enn meg. Man blir ikke klein av tequilaen her. Det regner ekstremt mye i tide og utide. Corona er ikke nødvendigvis et ”fasjonabelt” ølmerke. Mexicanere er hyggelige folk. Det er mange utvekslingsstudenter her (også fra andre stater i Mexico). Det er mye festing og byen har et variert og bra uteliv. De putter chili på ALT, og lime. Adressen min er Callejón del Centinela 4, Zona centro, 36000 Guanajuato, Mexico (for de som vil sende postkort). Jeg reiser til Mexico City i morgen for å besøke Camilla. Det er mye grønn natur her – til min store overraskelse. Jeg savner både Oslo og Bergen…fra tid til annen… GTO er relativt trygg til Mexico å være. Jeg har ennå ikke blitt ranet/overfalt. Det er ca. 100 000 mennesker i GTO (men jeg fatter ikke hvor alle gjør av seg). Universitetssemesteret begynte på mandag (2. aug.) og jeg vet fremdeles ikke hvilke fag jeg skal velge. Kirkeklokkene ringer hele tiden. GTO ligger 2000 m.o.h. Jeg har sett en del flaggermus og en kakkelakk, men foreløpig ingen slanger eller edderkopper. Jeg har sett ørn og rokke, og ”narkobosser”. Jeg har fremdeles ikke blitt noe tregere enn jeg vanligvis er…men gi meg litt mer tid så skal jeg nok klare å forverre meg. Jeg liker fremdeles ikke ”frijoles” (bønner).
Ok, det får holde. Nå begynner det å bli tynt med materiale her. Har timer på universitetet fra kl 16:00 – 20:00 i dag så nå må jeg gjøre meg klar snart. Målet er og ikke komme for sent første uken. Det gjaldt fra og med dag 2.
Takk og farvel.
Hilde.
Fra et tak, midt i Guanajuato, har jeg nå endelig satt meg ned for å skrible ned noen ord. Stemningsbeskrivelse: jeg tipper at det er ca 28 grader her jeg sitter, solen står omtrent midt på himmelen, utsikten strekker seg langt utover bygrensen og de fargerike, små husene ligger pent side om side oppover fjellsidene. Dette er GTO i et nøtteskall.
Hvor skal jeg begynne? Denne siste måneden har vært utrolig. Etter en relativt komplisert og langtekkelig reise over hit fant jeg meg raskt til rette i denne lille(!), sjarmerende byen. Den første utfordringen som møtte meg viste seg å være språkkurset. Som en bløtkake som blir kastet mot ansiktet ble jeg møtt der med forventninger om tidlig oppmøte på morgenen, lekser, presentasjoner og til med eksamener. Det var mildt sagt hardt i begynnelsen, og jeg forsøkte lenge å stritte imot, men til liten nytte. Det viste seg at det bare var meg det gitt utover så jeg bestemte meg etter hvert for og i alle fall forsøke å få noe ut av det. Og det er jeg glad for. Spansken er riktignok ikke fantastisk ennå, men den kommer seg, poco a poco.
Hva mer? Jo, jeg har også rukket å dra på en liten ferie siden jeg kom. Sammen med fire venner herfra reise vi til Ixtapa, som ligger på Stillehavskysten ca 6 timer fra GTO. Fantastisk! Med en badetemp på 25 grader, stekende sol og sandstrender, kalde drinker, godt selskap og fiestas på mexicansk vis vil jeg tørre å påstå at det kvalifiserte til å være nokså ålreit helg! I tillegg kan jeg nå krysse av ”bli reddet av baywatch” av ”ting som må oppleves før jeg dør”. For ja, jeg ble (motvillig) hentet ut av bølgene av en livvakt som tydeligvis ikke var like sikker på svømmeferdighetene mine som jeg selv er. Jaja, det gikk nå i alle fall fint.
Jeg har også flyttet fra min mexicanske bestemor til et kollektiv med bare jenter. De virker alle veldig hyggelige og spesielt to av dem har jeg fått god kontakt med. Resten av huset er også fult av studenter, så jeg tror det kommer til å bli veldig bra her!
Kort fortalt: Mexico er billig + mexicansk mat er NAM => hilde spiser ute hver dag. Jeg spiser fremdeles frokostblanding til frokost. Mexicanere er som regel lavere enn meg. Man blir ikke klein av tequilaen her. Det regner ekstremt mye i tide og utide. Corona er ikke nødvendigvis et ”fasjonabelt” ølmerke. Mexicanere er hyggelige folk. Det er mange utvekslingsstudenter her (også fra andre stater i Mexico). Det er mye festing og byen har et variert og bra uteliv. De putter chili på ALT, og lime. Adressen min er Callejón del Centinela 4, Zona centro, 36000 Guanajuato, Mexico (for de som vil sende postkort). Jeg reiser til Mexico City i morgen for å besøke Camilla. Det er mye grønn natur her – til min store overraskelse. Jeg savner både Oslo og Bergen…fra tid til annen… GTO er relativt trygg til Mexico å være. Jeg har ennå ikke blitt ranet/overfalt. Det er ca. 100 000 mennesker i GTO (men jeg fatter ikke hvor alle gjør av seg). Universitetssemesteret begynte på mandag (2. aug.) og jeg vet fremdeles ikke hvilke fag jeg skal velge. Kirkeklokkene ringer hele tiden. GTO ligger 2000 m.o.h. Jeg har sett en del flaggermus og en kakkelakk, men foreløpig ingen slanger eller edderkopper. Jeg har sett ørn og rokke, og ”narkobosser”. Jeg har fremdeles ikke blitt noe tregere enn jeg vanligvis er…men gi meg litt mer tid så skal jeg nok klare å forverre meg. Jeg liker fremdeles ikke ”frijoles” (bønner).
Ok, det får holde. Nå begynner det å bli tynt med materiale her. Har timer på universitetet fra kl 16:00 – 20:00 i dag så nå må jeg gjøre meg klar snart. Målet er og ikke komme for sent første uken. Det gjaldt fra og med dag 2.
Takk og farvel.
Hilde.
tirsdag 3. august 2010
Lusaka, endelig
I dag har vi vært rundt i Lusaka, på markedet og trasket i hovedgatene. Det var egentlig skikkelig sykt, en haug med inntrykk å prossesere. Ganske slitsomt, men jeg likte meg der skikkelig ass. Det blir nok en del turer til markedet for min del kan jeg se for meg.
På kvelden var det tradisjonell middag hvor alle partnerne var invitert. Jeg fikk møte judokarene. Generalsektretæren som er en skikkelig biff var også en bra mann. Landslagstreneren var skikkelig jovial, og de andre gutta var også skikkelig vennlige. Dette er karer jeg ser frem til å jobbe med altså. De er alle politi og sier det bare er å komme til dem om det skulle være noe. Det virker som de fleste som driver med judo er politifolk. Judo er vistnok en del av polititreningen her i Zambia. Det virker lovende for skyss til trening. Coachen kunne også fortelle at han ville at vi sammen skulle starte opp et judoprosjekt på et barnehjem utenfor byen. Det kan bli morro.
Linda og jeg sine nye foreldre var også på middagen. Moren er pensjonert og faren er professor på en univeritet og underviser i økonomi og juss ellerno. De er skikkelig vennlige og koselige. Linda og jeg skal bo i huset deres, men vi skal ha egen leilighet hvor vi har hvert vårt soverom og deler bad og kjøkken.
Ellers er formen fin, folka rundt meg er bra folk og jeg ser frem til å starte arbeidet mitt på mandag
På kvelden var det tradisjonell middag hvor alle partnerne var invitert. Jeg fikk møte judokarene. Generalsektretæren som er en skikkelig biff var også en bra mann. Landslagstreneren var skikkelig jovial, og de andre gutta var også skikkelig vennlige. Dette er karer jeg ser frem til å jobbe med altså. De er alle politi og sier det bare er å komme til dem om det skulle være noe. Det virker som de fleste som driver med judo er politifolk. Judo er vistnok en del av polititreningen her i Zambia. Det virker lovende for skyss til trening. Coachen kunne også fortelle at han ville at vi sammen skulle starte opp et judoprosjekt på et barnehjem utenfor byen. Det kan bli morro.
Linda og jeg sine nye foreldre var også på middagen. Moren er pensjonert og faren er professor på en univeritet og underviser i økonomi og juss ellerno. De er skikkelig vennlige og koselige. Linda og jeg skal bo i huset deres, men vi skal ha egen leilighet hvor vi har hvert vårt soverom og deler bad og kjøkken.
Ellers er formen fin, folka rundt meg er bra folk og jeg ser frem til å starte arbeidet mitt på mandag
Abonner på:
Innlegg (Atom)
