Dbayeh camp

Nå er det én uke siden jeg og Mie (min danske reisevenn) ankom Beirut Rafic Hariri International Airport i Libanon. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt blandede følelser den siste uken. Etter å ha oppholdt meg på forberedelseskurs i Amman hele august følte jeg meg veldig klar for å komme i gang med det frivillige arbeidet. Da jeg ankom Dbayeh camp ble jeg plutselig veldig usikker igjen. Jeg tror kanskje jeg hadde litt høye forventninger om at folk her skulle ta oss imot med åpne armer, invitere oss på kaffe og te i hjemmene deres, og at arbeidet skulle komme i gang umiddelbart. Det var kanskje litt naivt.

Dbayeh er den eneste kristne flyktningleiren i Libanon og har omtrent 2500 palestinske og libanesiske innbyggere. Standarden på flyktningleiren er av de bedre i Libanon med tanke på infrastruktur. Likevel er palestinere som bor her utelukket fra retten til å eie land, retten til arbeid og retten til å stemme noe som legger sitt preg på stemningen og motivasjonen i campen. I tillegg har Dbayeh camp vært et sentralt område for krigføring under borgerkrigen (1975-1990). Det ligger blant annet en nedbombet UNRWA skole rett utenfor campen som ikke er i bruk og som sannsynligvis ikke vil rehabiliteres i nærmeste fremtid. Innbyggerne her antar at nettopp det religiøse skillet er grunnen til at UNRWA ikke rehabiliterer skolen.

Da vi ankom campen fikk vi utdelt to madrasser til å sove på i det lokale biblioteket til JCC (Joint Christian Committee), organisasjonen vi arbeider for. Biblioteket brukes som aktivitetsrom for barn og unge hele dagen. Dette er en midlertidig løsning frem til vårt hus kommer i orden, noe som skulle ta tre dager. Det ser ut til at tre dager blir til to uker, men til gjengjeld så får vi et helt fantastisk koselig hus i enden av campen. Vi har hjulpet Paul (vår herlige kontaktperson) i dag med å male det og få det i stand slik at vi kan flytte inn så snart som mulig.

Etter å ha brukt en uke på å få overblikk over hvilke aktiviteter som foregår i campen gjennom JCC har vi nå fått en idé om hva de ønsker vi skal bidra med. Det er i hovedsak to arbeidsområder. Det ene er leksehjelp på Study Center hvor jeg skal undervise i fransk og Mie i engelsk. Det andre er aktiviteter med barn og unge i forskjellige aldersgrupper på biblioteket. Etter en ukes observasjon ønsker vi i tillegg å arrangere noen workshops sammen med ungdom i leiren om fasiliteringsteknikker da det er gitt uttrykk for at det er et behov for dette.

Utover dette har vi hittil hatt litt vanskeligheter med å forstå hvorfor vi er blitt plassert i denne campen ettersom ingen her ser ut til å vite noe om oss heller. Etter en helg med vår kontaktperson i Ajial, organisasjonen som har arrangert vårt opphold i Dbayeh er det plutselig litt tydeligere. Som nevnt, Dbayeh er en kristen flyktningleir og har derfor, siden borgerkrigen, hatt liten kontakt med resten av det palestinske muslimske miljøet. Dette innebærer at vi nå muligens kan være med på å åpne dørene for et tettere samarbeid mellom det muslimske og det kristne miljøet for palestinske flyktninger i Libanon gjennom disse to organisasjonene.

Med det forenevnte i tankene tror jeg det blir lettere for meg å tilbringe en uke til i det bråkete biblioteket, mens jeg og Mie prøver å finne ut av hvordan vi kan bidra på best mulig måte de tre månedene vi skal være her. Vi ønsker oss selv lykke til!

Kristin, Libanon - Dbayeh.