Utsikten fra taket

”Kom, så skal jeg vise deg hvor Rafiq Hariri ble myrdet.” Ivrig fulgte jeg etter en palestiner opp på taket av huset for å skimte Beirut i bakgrunnen og området hvor bilbomben som den 14. februar 2005 drepte den tidligere statsministeren Hariri og 20 andre personer.



(Byen i bakgrunnen er Beirut. Helt til høyre er det to høye bygninger. Attentatet fant sted mellom disse).

Surrealistisk? Ja, det føles surrealistisk å befinne seg i landet hvor jeg i disse dager kan lese i en av de internasjonale avisene yalibnan.com om uroen som bygger seg opp i påvente av rapporten fra Hague som skal utrede for hvem som utførte attentatet i 2005. Det er tydelig at rapporten er betydningsfull ettersom til og med Ahmadinejad har tatt turen til Beirut for å vise sin støtte til Hezbollah. Det sies at rapporten kommer til å beskylde Hezbollah for attentatet, noe som ikke er veldig populart i de kretser.

Bakgrunnen for attentatet er komplisert så jeg siterer NUPI-forskeren Kari Karamé:"I september 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1559 som forlanger at alle militsgrupper skal avvæpnes og alle utenlandske tropper trekkes ut av Libanon. Dette vakte stor forargelse i Syria, som svarte med å forlenge den syriskvennlige presidentens (Emile Lahoud) mandat med tre år. Statsminister Rafiq Hariri gikk av i protest og ble en av frontfigurene i en tverreligiøs motstand. I oktober 2004 begynte attentatene mot kritikerne og kulminerte med bilbomben som drepte blant annet Hariri" (http://hvorhenderdet.nupi.no/Artikler/2005-2006/Libanon-hva-naa/%28part%29/9).



Det er tydelig at selv om jeg kan skimte stedet hvor attentatet fant sted, så er det lite uro rundt Dbayeh, campen hvor jeg bor. Libanon er et lite land hvor uroen ser ut til å konsentrere seg rundt visse områder, spesielt de stedene hvor Hezbollah frekventerer. Men dette betyr ikke at innbyggerne her ikke har sterke meninger om hva som skjedde i 2005. Palestineren som fulgte meg opp på taket var klar i sin mening om at attentatet ikke kunne bli begått av en dum araber... konspirasjonsteorier er det mange av her i Midtosten, så uten at han ville si det er det ikke vanskelig å forstå hvem han trodde stod bak attentatet.

Jeg ser på bildet av den nydelige utsikten fra taket igjen, og jeg må innromme at jeg ikke helt klarer å forstå den sammensatte kompliserte politiske situasjonen i landet. Libanon er fullt av kontraster. Likevel, for hver dag som gar forstar jeg forhapentligvis litt mer... a+

Kristin, Dbayeh

bloggen til en reiseglad venninne - Malin

http://sosionomstudenter.wordpress.com/

Gazprom city

Russlands største oljeselskap Gazprom ønsker å bygge et enormt tårn i St.Petersburg som skal bli der høyeste punktet i byen. Nå er den vakre Kazanski katedralen det høyeste punktet i byen, og et vakkert landemerke. Byggningen som Gazprom ønsker å bygge vil ødelegge hele bybildet i byen. Lørdag var jeg på en demonstrasjon mot Gazprom, holdt av blant andre partiet Jabloko som er det størte partiet i opposisjon mot regjeringspartiet.

Overlevelsesguide for Russland

1. LÆR RUSSISK
2. Aldri kveruler med en russer hvis du trenger hjelp. Det er som å trekke et sta esel. Jo hardere du trekker, jo verre blir det.
3. Aldri gi fra deg passet ditt til en politimann
4. Ikke prøv å bevis for en russer at du kan drikke mer vodka enn ham
5. Ha med deg bok på metroen
6. Ikke stol på taxisjåfører. Avtal pris, og vit adressen til hvor du skal.
7. Kjøp "Biznezlunch" - billig og godt, og ikke minst typisk russisk
8. Ikke smil for mye
9. Ikke kjøp russisk pinneis, den er gammel
10. Ha tålmodighet - det er kø overalt, og russere har det aldri travelt

Maja, St.Petersburg

10 om Zambia

1. Alle måltider spises med hendene, både til hverdags og til fest.
2. Det finnes bare sedler her, ingen mynter.
3. Bussparken berstår av Toyota Hiace, de trykkes det inn 19 mann, pluss konduktør før den kalles full og den kjører avgårde. Bussene kjører ikke fra stasjonen før den er full..
4. Det er tre årstider, warm dry season, hot dry season og wet season. Det regner fra november til april. Oktober kallse the suicide month, da er det skrekkelig varm her med temperaturer oppimot 40 grader.
5. Hver femte person har HIV.
6. En pils koster ca 5 kroner, den Zambiske pilsen heter Mosi, kalt opp etter det lokale navnet på Victoriafallene.
7. Zambia sendte to utøvere til VM i judo. Han ene vant to kamper, det er første gang en Zambier har vunnet kamper i VM.
8. Rattet er på høyre side og de kjører på venstre.
9. Det snakkes 72 forskjellige språk.
10. 70 prosent av befolkninga lever under fattigdomsgrensa

Ole, Zambia

Vi pusser opp huset vi skal bo i... :D

Men foreløpig bor vi i biblioteket...



Kristin, Dbayeh

Deilig morgenmad (Manaosh) på stranden

Kristin, Dbayeh

Dbayeh

Dbayeh camp

Nå er det én uke siden jeg og Mie (min danske reisevenn) ankom Beirut Rafic Hariri International Airport i Libanon. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt blandede følelser den siste uken. Etter å ha oppholdt meg på forberedelseskurs i Amman hele august følte jeg meg veldig klar for å komme i gang med det frivillige arbeidet. Da jeg ankom Dbayeh camp ble jeg plutselig veldig usikker igjen. Jeg tror kanskje jeg hadde litt høye forventninger om at folk her skulle ta oss imot med åpne armer, invitere oss på kaffe og te i hjemmene deres, og at arbeidet skulle komme i gang umiddelbart. Det var kanskje litt naivt.

Dbayeh er den eneste kristne flyktningleiren i Libanon og har omtrent 2500 palestinske og libanesiske innbyggere. Standarden på flyktningleiren er av de bedre i Libanon med tanke på infrastruktur. Likevel er palestinere som bor her utelukket fra retten til å eie land, retten til arbeid og retten til å stemme noe som legger sitt preg på stemningen og motivasjonen i campen. I tillegg har Dbayeh camp vært et sentralt område for krigføring under borgerkrigen (1975-1990). Det ligger blant annet en nedbombet UNRWA skole rett utenfor campen som ikke er i bruk og som sannsynligvis ikke vil rehabiliteres i nærmeste fremtid. Innbyggerne her antar at nettopp det religiøse skillet er grunnen til at UNRWA ikke rehabiliterer skolen.

Da vi ankom campen fikk vi utdelt to madrasser til å sove på i det lokale biblioteket til JCC (Joint Christian Committee), organisasjonen vi arbeider for. Biblioteket brukes som aktivitetsrom for barn og unge hele dagen. Dette er en midlertidig løsning frem til vårt hus kommer i orden, noe som skulle ta tre dager. Det ser ut til at tre dager blir til to uker, men til gjengjeld så får vi et helt fantastisk koselig hus i enden av campen. Vi har hjulpet Paul (vår herlige kontaktperson) i dag med å male det og få det i stand slik at vi kan flytte inn så snart som mulig.

Etter å ha brukt en uke på å få overblikk over hvilke aktiviteter som foregår i campen gjennom JCC har vi nå fått en idé om hva de ønsker vi skal bidra med. Det er i hovedsak to arbeidsområder. Det ene er leksehjelp på Study Center hvor jeg skal undervise i fransk og Mie i engelsk. Det andre er aktiviteter med barn og unge i forskjellige aldersgrupper på biblioteket. Etter en ukes observasjon ønsker vi i tillegg å arrangere noen workshops sammen med ungdom i leiren om fasiliteringsteknikker da det er gitt uttrykk for at det er et behov for dette.

Utover dette har vi hittil hatt litt vanskeligheter med å forstå hvorfor vi er blitt plassert i denne campen ettersom ingen her ser ut til å vite noe om oss heller. Etter en helg med vår kontaktperson i Ajial, organisasjonen som har arrangert vårt opphold i Dbayeh er det plutselig litt tydeligere. Som nevnt, Dbayeh er en kristen flyktningleir og har derfor, siden borgerkrigen, hatt liten kontakt med resten av det palestinske muslimske miljøet. Dette innebærer at vi nå muligens kan være med på å åpne dørene for et tettere samarbeid mellom det muslimske og det kristne miljøet for palestinske flyktninger i Libanon gjennom disse to organisasjonene.

Med det forenevnte i tankene tror jeg det blir lettere for meg å tilbringe en uke til i det bråkete biblioteket, mens jeg og Mie prøver å finne ut av hvordan vi kan bidra på best mulig måte de tre månedene vi skal være her. Vi ønsker oss selv lykke til!

Kristin, Libanon - Dbayeh.

Udelnaja

Russere gjør det ikke nødvendigvis lett for deg å like dem. Men når du først får et lite glimt av den russiske sjelen, vil du elske dem for alltid.

Idag har jeg vært på loppemarked på Udelnaja i St.Petersburg. Russiske loppemarked står til alle forventninger, og man kan finne noen fantastike kulturskatter blant alt skrapet. Markedet holdes hver fredag, lørdag og søndag og det vrimler av folk. Det er hovedsaklig pensjonister som selger tingene sine på loppemarked. Pensjonene i Russland er lave, og for de fleste pensjonister strekker ikke pengene til for å klare livets opphold. Derfor er det veldig vanlig å se gamle damer som selger blomster, epler, smykker, lommebøker, selvplukkede blomster og liknende rundt om kring i gatene. Det er stort sett bare gamle damer å se,- mange av mennene lar flaska ta knekken på dem.
Også på loppemarkedet er det "baboshka" som selger gamle bøker, klær, sko, smykker, bestikk...stort sett alt som det kan settes en pris på. Atmosfæren på loppemarkedet er fantastisk! Det selges selvsagt også mye skrap, men det er liten tvil om at det ligger en fantastisk historie bak hver og en gjenstand du finner på Udelnaja-markedet.

Folk er stort sett vennlige, nysgjerrige og i godt humør. De blir glade når jeg forsøker å stotre meg frem på russisk; en tannløs russisk kone forsøkte iherdig å selge meg en skje som tilsynelatende var 150 år gammel.
Jeg kan gledelig meddele at jeg har fått kjøpt litt av årets julegaver idag, i tillegg til et par varme votter og en ekte sovjetisk offiser-vinterlue.

Høsten og vinteren har kommet til St.Petersburg, og det er nå blitt veldig kaldt ute. Men jeg har det varmt og godt (fordi de har endelig skrudd på sentral-varmen i byggningen min!), og har tatt Russland og russere inn i hjertet mitt.

From Russia with love,
Maja

Jobben min

Nå har jeg vært i Zambia i snart to måneder, da er det vel kanskje på tide at jeg skriver litt om det jeg egentlig er her for å gjøre.



Jeg er sendt ned hit av NIF som frivillig for å starte opp et piloprosjekt i samarbeid med det Zambiske judoforbundet. Jeg har brukt to måneder på å orientere meg i landskapet her, vært på treninger i de forskjellige klubbene, snakket med de sentrale aktørene og prøvd å få et overblikk over hva som foregår i Zambisk judo. På grunnlag av det har jeg laget en visjonsplan for Zambisk judo for de neste tre årene, og laget min egen arbeidsplan for året mitt her. Planen er at jeg etter jul skal tilbringe fem uker i Zimbabwe og prøve å orientere meg litt om forholdene der også. På grunnlag av min arbeidsplan og beskrivelse av forholdene skriver NIF og ”Judo For Fred” søknader til Norad om støtte for å kunne sende ned frivillige i fremtiden.


Fordelen med å være den første som er her og å lage sin egen arbeidsplan er at jeg bestemmer selv hva jeg skal jobbe med. Jeg har vurdert det slik at jeg ikke kommer til å gå inn som hovedtrener for noen dette året, det er lite poeng i at jeg går inn i et allerede velfungerende treningssystem og kaster ut treneren. Situasjonen i Zambia er ganske annerledes enn i Norge, problemene de har her er også veldig forskjellige. Det er ikke mangel på treneressurser, det er ikke uvanlig å ha 20 svartbelter på trening.Det er heller ikke vanskelig med rekrutering, det er et veldig dårlig fritidstilbud her, så stort sett alle som får tilbudt muligheten har lyst til å starte med judo. Problemene går heller påat de erfarne judoutøverne ikke har trenererfaring, og det er veldig begrenset med steder en kan trene judo. Det er disse problemene jeg vi addressere, målet er å åpne en ny judoklubb med faste treninger før jul, og enda en før sommeren. I tilegg skal det holdes trenerkurs og oppfølgingskurs for de som er trenere.

Så får vi se om et år om jeg har fått til noe, men her har dere jaffal planen.
Ole, Lusaka

Russisk ordtak: "Selv en dråpe gjør havet større".

Jeg skal ærlig innrømme at idag er jeg litt for bakfull til å egentlig skrive noe som helst. Igår var jeg på Filharmonien og hørte Shostakovitsj' 11 symfoni. Mektige greier.
Etterpå dro jeg på en bar/vaskeri med noen venner. Her møtte vi en spandabel russer, som stadig kom dragene med vodkashots. Sukk.

Ellers så har Maja det bra i Russland. Jeg har endelig flyttet til min permanente bolig på Petrogradskaja. Dette gjør livet mye lettere, med kortere avstand til alt som er viktig.
Russiskundervisningen er beinhard, og jeg drukner i lekser, gloser og grammatikk! Men jeg liker det. Det er hard-core russian style.

Nå er er samvittigheten lettet, og kreativiteten slutt. Men jeg lover å skrive mer utfyllende på en mer oppegående dag.

From Russia with love,
Maja

Hilsen fra Amman

Nå har jeg bare én dag igjen i Jordan. Jeg har hatt en kjempe spennende måned hvor jeg har blitt litt bedre kjent med kulturen og kodene her i Midtøsten. Kurset (Global Platform) har vært veldig lærerikt og givende. Vi har diskutert hva det vil si å være frivillig, politikk og kultur i Midtøsten med fokus på Syria, Libanon og Jordan, forskjellige kommunikasjonsteknikker, planlegging av undervisning, fasilitering av diskusjoner osv. Videre har hvert tema avsluttet med en ekskursjoner hvor vi har besøkt flyktningleirer, skoler, organisasjoner og diskutert med lokale i forskjellige settinger om ulike temaer. Nadia og Chris, våre to programledere har vært inspirerende, og de har virkelig gjort en innsats for at vi skal få oppleve de ulike sidene av livet her i Jordan.



Videre har det vært meget sjov å bo med åtte dansker. Jeg må innrømme at jeg felte noen tårer i dag da seks av dem tok av sted for å være frivillige i Palestina. Tilbake sitter Mie, ei flott jente som reiser med meg til Libanon og Johannes som er på rundreise i Midtøsten. Etter Jordan reiser han videre til Syria, Libanon, Tyrkia, Armenia, Georgia, Irak, Iran, Oman og Dubai. Det blir også trist å si farvel til den herlig kokken vår Abu Ala'a som har gitt oss en smak av det jordanske kjøkkenet.



Høydepunktene på turismus-delen har vært Petra, Dødehavet og Rødehavet. Utsikten utover fjellene i Petra og den unike opplevelsen av å sove med beduiner i en hule mellom fjellene anbefales på det sterkeste. Det største var likevel kanskje å ligge i Dødehavet og lese bok, men det har kanskje noe med at jeg gledet meg så veldig til det på forhånd. Det å bade i Rødehavet mellom Saudi Arabia, Jordan, Israel og Egypt var ikke så verst det heller. Ellers vil jeg si at Amman by night - WasT el baled (Downtown) er sjarmerende. Vi har funnet oss en stamcafé som heter Rashid café og fylt kvelden med backgammon, kortspill, noe veldig søtt som heter Kakkare, chai, lemon juice, tyrkisk kaffe og Nargileh:)



Det har vært en minneverdig tid her i Jordan, men jeg gleder meg veldig til å reise videre til Libanon for å være frivillig i Dbayé flyktningleir. Jeg vet lite konkret om hvor jeg skal bo og hva jeg skal gjøre, men overraskelser er en del av hverdagen her i Midtøsten. To be continued...



Kristin, Amman

Obey Your Thirst

Petra: Deilig med noe kaldt etter en har gått 900 trappetrinn i 40 grader pluss:)



Kristin, Amman

Just a simple home for two

Kristin, Amman

Kommentarer

Nå er det åpnet slik at alle kan kommentere uten å være logget inn.
Sett igang!

Denne fyren kom på da jeg skulle ta bussen fra Lusaka til Livingstone. på alle langsdistansebusser kommer det en prest på før man kjører for å velsigne bussen eller no. De er stort sett like energiske som denne fyren hele gjengen. Han holdt på i samme tempo og med samme energi i nesten en halvtime. Ganske inponerende greier.

Ole, Zambia

Parlamentet og King Abdullah mosque

NRK nyheter 23.11.09: "Jordans konge oppløser parlamentet. Kongen kunngjorde mandag en ordre om at parlamentet er oppløst fra og med tirsdag. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for den overraskende beslutningen."

...Og derfor fikk ikke jeg og Daniel komme inn i Parlamentet...



...vi gikk videre til King Abdullah mosque...

Landsbygda i Zambia

Bruker dere strå som bygningsmateriale i Norge?

Denne helga var jeg en tur på landsbygda i Zambia. Nærme bestemt i Libala, en liten landsby et par timer utenfor Livingstone. Der er det lite som har skjedd de siste århundrene. Maten lages over bålet, husene var av leire og strå. Ville en ha geit til middag måtte en først fange geiten, slakte den og så steke den. Det gjorde de selvsagt mens vi var der. Første dagen er det invollene, neste er det fest med kjøttet, og til lunsj tredje dagen var det selveste huggu som sto på menyen. Digg!

Den lokale baren er en stråhytte hvor de har solcellepanel som driver et anlegg. Det serveres hjemmelaget maisøl, smaken han minne litt om magesyre. Jeg nøyde meg derfor med kun en halvliter.

Denne geita som ble slaktet fem minutter etter dette bildet ble tatt




Her er dusjen



Omtrent sånn bor de




Ronnie og Hilde lager mat på bålet.





Barna her har skjelden eller aldri sett hvite folk. De er ganske redde for oss, jeg kom jaffal ikke inpå noen. Stort sett løp de. En liten gutt ble så redd at han begynete å gråte da søsteren hans hindret ham i å løpe når jeg kom bort.

Her står ungene og glaner





Ole, Zambia

Petra, beduiner, wazda og kong Abdullah II

Jeg føler jeg har vært ute på et langt eventyr, men egentlig har jeg bare vært ute av Amman i to dager. Planen vår var å se Petra (bildet til venstre), én av verdens syv underverker, sove i ørkenen i Wadi Rum og ikke minst svømme i Rødehavet i Aqaba, et krysspunkt mellom Jordan, Israel, Egypt og Saudi Arabia. Utover dette hadde vi lite konkrete planer for hvor vi skulle sove og hvordan vi skulle komme oss fra sted til sted. Vi tenkte det kunne være spennende og lærerikt å ta ting som de kommer.

Bilde: Al-Deir Monastry in Petra



Selve eventyret startet på toppen av utsiktsposten hvor bildet av al-Deir monastry er tatt. Der møtte vi en beduin som fortalte oss at det fantes en mulighet for å sove mellom fjellene. Det er ulovlig å sove inne i selve Petra, men det finnes hiking-turer utenfor turistområdet hvor det er mulig å sove, helst i følge med en beduin. Etter litt om og men fulgte vi etter beduinen opp i fjellet på stier en ikke burde gå om en har høydeskrekk.





Jeg måtte til tider klype meg litt i armen for å forstå at jeg ikke drømte. Utsikten utover fjellene i Petra var enorm og det å gå langs klippene var en opplevelse i seg selv. Alle som har sett Lawrence of Arabia eller Indiania Jones kjenner seg kanskje igjen. Det høres ut som et eventyr, og det var det, men i alle eventyr er det en skurk og jeg må innrømme at jeg var litt på vakt hele tiden.





Da vi etter langt om lenge kom frem til hulen vi skulle sove i begynte det å bli mørkt og vi kunne skimte stjernene. Vi fikk servert et herlig måltid med kylling og grønnsaksblanding grillet på bålet. De to beduinene, Abed og Noaf fortalte vitser, spilte lut og sang og fortalte historier fra beduinlivet. Vi fikk oppleve wazda (nettverk) på nært hold da Abed ble ringt opp av sekretæren til kongen som ønsket å få beduinene til å stemme på sin far til parlamentet. Videre fikk vi høre om hvor fantastisk god person kong Abdullah er og hvor mye han gjør for folket. Det er parlamentet som er udugelig og det er derfor det ikke skjer noen forandring i landet. Kongen er nødt til å oppløse parlamentet titt og ofte på grunn av de ubrukelige politikerne. Det var interessant å høre beduinene fortelle om deres inntrykk av regimet.


Til slutt slokket vi gasslyset og sovnet. Da jeg våknet til lyden av en snorkende araber visste jeg at vi ikke hadde blitt lurt. Det var en herlig følelse. Vi ble kjørt av gårde mellom fjellene på en såkalt vei til bussholdeplassen. Der gikk turen videre til Rødehavet. Vi badet noen timer, men hadde egentlig fått nok eventyr for en stund så dro hjem til Amman samme kveld.

Takk for en minnerik tur!
Kristin, Amman