Siden sist har jeg:

- Løpt mitt første løp, 10 km. Det gav mersmak!
- Vært nok en tur i Mexico City og ellers reist litt rundt omkring i Guanajuato omegn…

- Fått lovlig oppholdstillatelse
- Hatt opptil flere eksamener.
- Lært meg mer spansk
- Fått ei niese i Peru – Sofie og jeg skal reise til Cuzco i julen å hilse på!

- Spist gresshoppe
- Vært på masse konserter og eventer i forbindelse med Cervantinofestivalen som pågår i dette øyeblikk her i Guanajuato.
- Bestemt meg for at jeg gjerne vil bo i Mexico City til neste semester og dermed søkt overføring til ”la Universidad Autónoma Nacional de México” (UNAM) i Mexico City. Venter på svar…
- Kjøpt billetter til Lady Gaga i Mexico City i mai 2011.
- Vært solbrun, blitt hvit og deretter (litt) brun igjen.

- Feiret 200års jubileum i Mexico etter uavhengighet fra Spania, og i den forbindelse sett utallige utstillinger, forestillinger og demonstrasjoner av hvordan det hele gikk til. Har fått oppleve den meksikanske feiringen av det hele med sombreroer, løsbarter, kruttgevær, hester og cowboyer, tequila, dans, ponchoer… ja alle de stereotypiske tingene man tenker på når man tenker på Mexico.

- Fått kjæreste.
- Bevitnet det korrupte politivesenet og det å måtte betale bøter for anklager som kommer ut av ingenting.
- Besteget ymse lokale fjell i Guanajuato.

- Innsett at Guanajuato er en av de mest konservative, strenge og trangsynte statene i hele Mexico. Spesielt i forbindelse med abort og det generelt kvinnesynet både i samfunnet generelt og fremfor loven. Dog er byen likevel en av de tryggere i Mexico – selv om fastboende her mener at det går nedover også i denne staten i forhold til kriminalitet.
- Fått nye venner og møtt masse hyggelige folk.

Korrupsjon, ja takk!

I forige uke fjernet regjeringen ”abuse of office act” delen av kossupsjonslovverket. Det er den delen som omhandler korrupsjon i det offentlige. Det er en lov som har vært siden frigjøringa i 1964 og som har overlevd 27 år med diktatur og ganske korrupte regjeringer tidligere. Fjerningen av denne loven innebærer i praksis at korrupsjon nå er legalisert.

På bildet: President Rupiah Banda

Alle landets aviser er i harnisk og sier det bare er å vente til etter valget, da skal det blir oppgjør. Folk på gata er ikke like sure, de virker mer skuffet. Det virker som dette egentlig bare bekrefter det de allerede viste, at regjeringa er dødskorrupt. Sammtidig er det spennende å se hvilke konsekvenser dette vil få for bistand gjennom budsjettoverføringer til regjeringen. Norge gir årlig en haug med millioner til den Zambiske staten, kanskje de vil endre den politikken etter dette, men jeg tviler.

Ole, Zambia

Livet uten verdier

Russisk ordtak: "Når de gir - ta, men når de slår - løp." (Дают – бери, а быот – беги.)
Mysteriet Russland. Landet som ligger så nært hjemme, men som det likevel er så utrolig vanskelig å forstå seg på. Landet som ikke er et demokrati, men som prøver å gi seg ut for å være det. Landet med en av verdens mest blodige historie. Mange vestlige har ofte undret seg over hvorfor mange russere gir uttrykk for å lengte tilbake til Sovjet-tiden. Hvordan kan noen lengte tilbake til det som i Vesten var definisjonen på ondskap? Vi tenker på Stalin, på GULAG, på mislykket planøkonomi og reformer på bekostning av livet og helsen til befolkningen. Russerne ser anderledes på det.

Det er mange år siden Stalin døde, og det er ikke mange gjenlevende russere som faktisk opplevde hans jernregime. I den mest interessant undervisningstimen hittil fortalte min unge lærer Anna om hvorfor mange russere lengter tilbake til Sovjettiden.
I Sovjetunionen "tok staten vare på deg", mens idag bryr ikke staten seg om hva du gjør, fortalte hun. Tidligere var det mye større fokus på familien, på verdier, respekt og samhold. Disse verdiene forsvant med kommunismen på 1990-tallet. Russerne har mistet sine verdier, og alt de bryr seg om nå er karriære og penger. Anne beskrev sensuren i Sovjet som, blant annet, et grunnlag for etiske prinsippet, og disse prinsippene har nå fullstendig falt igjennom. Idag "gjør alle som de vil", ingen hjelper hverandre lenger, men heller dytter hverandre ut av veien for å nå målet sitt.

1990-tallet var en grusom tid for de fleste russere. I Sovjetunionen var alt veldig forutsigbart, man visste hva man gikk i møte, hva man tjente (hvor enn lite det var) og hvor mye man måtte arbeide. Man kunne planlegge livet sitt. Etter Sovjetunionens fall ble kapitalismen innført hvilket førte til en helt ny hverdan i Sovjetunionen. Nye markedsregler regjerte som de fleste russere aldri tidligere hadde vært borti. Inflasjonen var enorm, og den russiske mannen i gate levde i enorm fattigdom og usikkerhet. Denne fattigdommen var noe helt annet enn tidligere. I Sovjetunionen visste man hva man fikk og når man fikk det. I det nye samfunnet måtte man leve fra hånd til munn, uten å kunne planlegge mer enn en uke frem i tid. Anna, som var i tenårene på 1990-tallet, fortalte at hennes familie levde på spaghetti. De hadde ikke råd til noe annet, og spiste spaghetti til frokost, middag og kvelds. Hun spiser aldri spaghetti mer.


Mange ser ikke den store forskjellen på samfunnet slik det er idag, og slik det var i Sovjet-tiden. Det handler fortsatt om hvilke kontakter du har hvorvidt du får deg en vellykket karriære, denne nye "friheten" som kom med kapitalismen og det nye regimet gangner kun de i possisjon. Denne "friheten" representerer for mange vanlige russere en negativ utvikling i samfunnet. Den representerer unge mennesker som ikke har respekt for de eldre, mennesker som tenker kun på seg selv, sin karriære og på hvordan man fortest mulig kan karre til seg mest mulig penger. Mange går stadig og bekymrer seg for økonomien. Når kommer neste økonomiske krise? Er det noe poeng i å spare opp penger hvis de plutselig mister sin verdi pga inflasjon?

Livet i Russland er tøft, og har alltid vært det. Her overlever de sterkeste, men de med mindre ressurser står utenfor metrostasjonene og tigger om en slant penger til en flaske vodka - for å drukne sine sorger og vaske sine sår.

St.Petersburg, Russland
Maja

Min venn Alfred

Min venn Alfred, som er president i judoforbundet mener det er så mye jobb som president at han ikke lenger rekker å møte opp på jobb. Det stopper ham imidlertid ikke i å fortsette å heve lønn som politimann i etteretningstjenesten. Han er jo tross alt senior officer, så ingen kan si noe. Alfred er en fyr med mange kontakter og en fyr som får ting til å skje. Det er ikke uten grunn han har fått posisjonen han har. Han kan forøvrig kommunisere på 10 språk og er veteran fra Liberia. Alfred er den jeg ser for meg at jeg skal prøve å sammarbeide mest med for å få til de litt større grepene i Zambisk judo. Han er mannen jeg vil ha med når jeg skal åpne nye judoklubber, han kan få det til å skje. Han er også en av få som virker nogenlunde organisert i hverdagen sin. Det hjelper MYE.


Det er Alfred i midten her. Ja, han er så biff som han ser ut som og han går alltid i dress.

P.S. han har selvsagt forsikret meg om at jeg bare må ta det med ro dersom jeg skulle bli arrestert for noe, da skal han sørge for at det ordner seg. Om jeg er skyldig eller ikke var ikke like viktig.

Ole, Lusaka

BILDER AV HUSET UNDER ARBEID

Bilder av huset na som det er ferdig kommer senere.

Kristin, Dbayeh

Aktiviteter med barna:D

Hver onsdag og torsdag har vi (Rabih, Sabine, Mie og jeg) forskjellige aktiviteter med barn i aldersgruppen 6-9 og 9-12 ute pa UNRWA skolen som ikke er gjenoppbygget siden borgerkrigen. Barna har fantastisk godt av a vare ute og bevege pa seg ettersom de er fulle av energi etter en laaang skoledag (+ sukkersjokk av all Pepsi'n de drikker. Tanken her er at pepsi = sundt og ikke minst billig). Det tok litt tid for vi fikk overbevisst Rabih og Sabine om at det kunne vare en god ide a gjennomfore noen av aktivitetene ute i fri luft istedenfor a sitte inne pa biblioteket hver dag. Men det hele viser seg a vare en kjempesuksess!



Jeg begynte sa vidt med litt Hip Hop undervisning forrige torsdag. Jentene syns det var kjempe artig sa neste uke kjorer vi Hip Hop timer inne i treningsstudio som forhapentligvis er ferdig hvis ikke det libanesiske politiet stopper byggingen atter en gang, inshallah.



Kristin, Dbayeh

Utsikten fra taket

”Kom, så skal jeg vise deg hvor Rafiq Hariri ble myrdet.” Ivrig fulgte jeg etter en palestiner opp på taket av huset for å skimte Beirut i bakgrunnen og området hvor bilbomben som den 14. februar 2005 drepte den tidligere statsministeren Hariri og 20 andre personer.



(Byen i bakgrunnen er Beirut. Helt til høyre er det to høye bygninger. Attentatet fant sted mellom disse).

Surrealistisk? Ja, det føles surrealistisk å befinne seg i landet hvor jeg i disse dager kan lese i en av de internasjonale avisene yalibnan.com om uroen som bygger seg opp i påvente av rapporten fra Hague som skal utrede for hvem som utførte attentatet i 2005. Det er tydelig at rapporten er betydningsfull ettersom til og med Ahmadinejad har tatt turen til Beirut for å vise sin støtte til Hezbollah. Det sies at rapporten kommer til å beskylde Hezbollah for attentatet, noe som ikke er veldig populart i de kretser.

Bakgrunnen for attentatet er komplisert så jeg siterer NUPI-forskeren Kari Karamé:"I september 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1559 som forlanger at alle militsgrupper skal avvæpnes og alle utenlandske tropper trekkes ut av Libanon. Dette vakte stor forargelse i Syria, som svarte med å forlenge den syriskvennlige presidentens (Emile Lahoud) mandat med tre år. Statsminister Rafiq Hariri gikk av i protest og ble en av frontfigurene i en tverreligiøs motstand. I oktober 2004 begynte attentatene mot kritikerne og kulminerte med bilbomben som drepte blant annet Hariri" (http://hvorhenderdet.nupi.no/Artikler/2005-2006/Libanon-hva-naa/%28part%29/9).



Det er tydelig at selv om jeg kan skimte stedet hvor attentatet fant sted, så er det lite uro rundt Dbayeh, campen hvor jeg bor. Libanon er et lite land hvor uroen ser ut til å konsentrere seg rundt visse områder, spesielt de stedene hvor Hezbollah frekventerer. Men dette betyr ikke at innbyggerne her ikke har sterke meninger om hva som skjedde i 2005. Palestineren som fulgte meg opp på taket var klar i sin mening om at attentatet ikke kunne bli begått av en dum araber... konspirasjonsteorier er det mange av her i Midtosten, så uten at han ville si det er det ikke vanskelig å forstå hvem han trodde stod bak attentatet.

Jeg ser på bildet av den nydelige utsikten fra taket igjen, og jeg må innromme at jeg ikke helt klarer å forstå den sammensatte kompliserte politiske situasjonen i landet. Libanon er fullt av kontraster. Likevel, for hver dag som gar forstar jeg forhapentligvis litt mer... a+

Kristin, Dbayeh

bloggen til en reiseglad venninne - Malin

http://sosionomstudenter.wordpress.com/

Gazprom city

Russlands største oljeselskap Gazprom ønsker å bygge et enormt tårn i St.Petersburg som skal bli der høyeste punktet i byen. Nå er den vakre Kazanski katedralen det høyeste punktet i byen, og et vakkert landemerke. Byggningen som Gazprom ønsker å bygge vil ødelegge hele bybildet i byen. Lørdag var jeg på en demonstrasjon mot Gazprom, holdt av blant andre partiet Jabloko som er det størte partiet i opposisjon mot regjeringspartiet.

Overlevelsesguide for Russland

1. LÆR RUSSISK
2. Aldri kveruler med en russer hvis du trenger hjelp. Det er som å trekke et sta esel. Jo hardere du trekker, jo verre blir det.
3. Aldri gi fra deg passet ditt til en politimann
4. Ikke prøv å bevis for en russer at du kan drikke mer vodka enn ham
5. Ha med deg bok på metroen
6. Ikke stol på taxisjåfører. Avtal pris, og vit adressen til hvor du skal.
7. Kjøp "Biznezlunch" - billig og godt, og ikke minst typisk russisk
8. Ikke smil for mye
9. Ikke kjøp russisk pinneis, den er gammel
10. Ha tålmodighet - det er kø overalt, og russere har det aldri travelt

Maja, St.Petersburg

10 om Zambia

1. Alle måltider spises med hendene, både til hverdags og til fest.
2. Det finnes bare sedler her, ingen mynter.
3. Bussparken berstår av Toyota Hiace, de trykkes det inn 19 mann, pluss konduktør før den kalles full og den kjører avgårde. Bussene kjører ikke fra stasjonen før den er full..
4. Det er tre årstider, warm dry season, hot dry season og wet season. Det regner fra november til april. Oktober kallse the suicide month, da er det skrekkelig varm her med temperaturer oppimot 40 grader.
5. Hver femte person har HIV.
6. En pils koster ca 5 kroner, den Zambiske pilsen heter Mosi, kalt opp etter det lokale navnet på Victoriafallene.
7. Zambia sendte to utøvere til VM i judo. Han ene vant to kamper, det er første gang en Zambier har vunnet kamper i VM.
8. Rattet er på høyre side og de kjører på venstre.
9. Det snakkes 72 forskjellige språk.
10. 70 prosent av befolkninga lever under fattigdomsgrensa

Ole, Zambia

Vi pusser opp huset vi skal bo i... :D

Men foreløpig bor vi i biblioteket...



Kristin, Dbayeh

Deilig morgenmad (Manaosh) på stranden

Kristin, Dbayeh

Dbayeh

Dbayeh camp

Nå er det én uke siden jeg og Mie (min danske reisevenn) ankom Beirut Rafic Hariri International Airport i Libanon. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt blandede følelser den siste uken. Etter å ha oppholdt meg på forberedelseskurs i Amman hele august følte jeg meg veldig klar for å komme i gang med det frivillige arbeidet. Da jeg ankom Dbayeh camp ble jeg plutselig veldig usikker igjen. Jeg tror kanskje jeg hadde litt høye forventninger om at folk her skulle ta oss imot med åpne armer, invitere oss på kaffe og te i hjemmene deres, og at arbeidet skulle komme i gang umiddelbart. Det var kanskje litt naivt.

Dbayeh er den eneste kristne flyktningleiren i Libanon og har omtrent 2500 palestinske og libanesiske innbyggere. Standarden på flyktningleiren er av de bedre i Libanon med tanke på infrastruktur. Likevel er palestinere som bor her utelukket fra retten til å eie land, retten til arbeid og retten til å stemme noe som legger sitt preg på stemningen og motivasjonen i campen. I tillegg har Dbayeh camp vært et sentralt område for krigføring under borgerkrigen (1975-1990). Det ligger blant annet en nedbombet UNRWA skole rett utenfor campen som ikke er i bruk og som sannsynligvis ikke vil rehabiliteres i nærmeste fremtid. Innbyggerne her antar at nettopp det religiøse skillet er grunnen til at UNRWA ikke rehabiliterer skolen.

Da vi ankom campen fikk vi utdelt to madrasser til å sove på i det lokale biblioteket til JCC (Joint Christian Committee), organisasjonen vi arbeider for. Biblioteket brukes som aktivitetsrom for barn og unge hele dagen. Dette er en midlertidig løsning frem til vårt hus kommer i orden, noe som skulle ta tre dager. Det ser ut til at tre dager blir til to uker, men til gjengjeld så får vi et helt fantastisk koselig hus i enden av campen. Vi har hjulpet Paul (vår herlige kontaktperson) i dag med å male det og få det i stand slik at vi kan flytte inn så snart som mulig.

Etter å ha brukt en uke på å få overblikk over hvilke aktiviteter som foregår i campen gjennom JCC har vi nå fått en idé om hva de ønsker vi skal bidra med. Det er i hovedsak to arbeidsområder. Det ene er leksehjelp på Study Center hvor jeg skal undervise i fransk og Mie i engelsk. Det andre er aktiviteter med barn og unge i forskjellige aldersgrupper på biblioteket. Etter en ukes observasjon ønsker vi i tillegg å arrangere noen workshops sammen med ungdom i leiren om fasiliteringsteknikker da det er gitt uttrykk for at det er et behov for dette.

Utover dette har vi hittil hatt litt vanskeligheter med å forstå hvorfor vi er blitt plassert i denne campen ettersom ingen her ser ut til å vite noe om oss heller. Etter en helg med vår kontaktperson i Ajial, organisasjonen som har arrangert vårt opphold i Dbayeh er det plutselig litt tydeligere. Som nevnt, Dbayeh er en kristen flyktningleir og har derfor, siden borgerkrigen, hatt liten kontakt med resten av det palestinske muslimske miljøet. Dette innebærer at vi nå muligens kan være med på å åpne dørene for et tettere samarbeid mellom det muslimske og det kristne miljøet for palestinske flyktninger i Libanon gjennom disse to organisasjonene.

Med det forenevnte i tankene tror jeg det blir lettere for meg å tilbringe en uke til i det bråkete biblioteket, mens jeg og Mie prøver å finne ut av hvordan vi kan bidra på best mulig måte de tre månedene vi skal være her. Vi ønsker oss selv lykke til!

Kristin, Libanon - Dbayeh.

Udelnaja

Russere gjør det ikke nødvendigvis lett for deg å like dem. Men når du først får et lite glimt av den russiske sjelen, vil du elske dem for alltid.

Idag har jeg vært på loppemarked på Udelnaja i St.Petersburg. Russiske loppemarked står til alle forventninger, og man kan finne noen fantastike kulturskatter blant alt skrapet. Markedet holdes hver fredag, lørdag og søndag og det vrimler av folk. Det er hovedsaklig pensjonister som selger tingene sine på loppemarked. Pensjonene i Russland er lave, og for de fleste pensjonister strekker ikke pengene til for å klare livets opphold. Derfor er det veldig vanlig å se gamle damer som selger blomster, epler, smykker, lommebøker, selvplukkede blomster og liknende rundt om kring i gatene. Det er stort sett bare gamle damer å se,- mange av mennene lar flaska ta knekken på dem.
Også på loppemarkedet er det "baboshka" som selger gamle bøker, klær, sko, smykker, bestikk...stort sett alt som det kan settes en pris på. Atmosfæren på loppemarkedet er fantastisk! Det selges selvsagt også mye skrap, men det er liten tvil om at det ligger en fantastisk historie bak hver og en gjenstand du finner på Udelnaja-markedet.

Folk er stort sett vennlige, nysgjerrige og i godt humør. De blir glade når jeg forsøker å stotre meg frem på russisk; en tannløs russisk kone forsøkte iherdig å selge meg en skje som tilsynelatende var 150 år gammel.
Jeg kan gledelig meddele at jeg har fått kjøpt litt av årets julegaver idag, i tillegg til et par varme votter og en ekte sovjetisk offiser-vinterlue.

Høsten og vinteren har kommet til St.Petersburg, og det er nå blitt veldig kaldt ute. Men jeg har det varmt og godt (fordi de har endelig skrudd på sentral-varmen i byggningen min!), og har tatt Russland og russere inn i hjertet mitt.

From Russia with love,
Maja