Hvite netter i St.Petersburg

Russisk ordtak: Loven er som en telefonstolpe; du kan ikke hoppe over, men du kan gaa rundt.

Livet humper og gaar i St.Petersburg. Det har vaert nok en begivenhetsrik uke, som har bydd paa flere utfordringer for en liten norsk student i et stort russisk byraakrati.

Paa mandag var jeg paa Statsuniversitetet i her i byen, for aa moete mister Ivan Merkulov til et avtalt moete hvor jeg kunne stille spoersmaal om oppholdet mitt her til hoesten. Jeg skulle moete opp paa det Historiske fakultet og moete paa hans kontor. Vel og bra var det, jeg moette opp presis, og Ivan inviterte meg med inn paa kontoret sitt: et lite kontor som han delte med tre andre professorer og en sekretaer. Sekretaeren var en relativt gammel dame, fin i toyet, som hadde farget haaret sitt lilla.

Ivan begynte med aa spoerre meg om hva slags historie jeg ville studere til hoesten. "Historie?!", sa jeg...
Vi skjonte begge ganske raskt at jeg var paa feil sted, til feil tid, med feil person. Tydeligvis har det vaert en stor misforstaaelse mellom UiB og universitetet i St.Petersburg, og det viste seg at det spraakundervisningsprogrammet som jeg trodde jeg skulle gaa paa til hoesten IKKE EKSISTERER. Great.
Men alt kan fikses i Russland. Etter litt diskusjon fikk jeg et nytt navn og adressen til det filologiske.

Med hjertet i halsen og fanden paa skuldra trasket jeg saa videre til riktig fakultet. Etter noen nye danserunder med noen av de altfor mange kontordamene paa fakultetet, kom det fram at jeg ikke hadde faatt riktig navn, men jeg kunne faa snakke med noen andre.
Heldigvis ble jeg sendt til effektiviteten selv, mannen jeg moette paa filologisk fakultet fortalte meg alt jeg trengte aa vite paa 15 minutter foer han naermest husjet meg ut igjen. Naa er jeg i gang med aa starte hele soeknadsprosessen paa nytt, denne gangen skal soeknaden sendes til riktig fakultet!

Hverdagslivet her er et eventyr i seg selv, og man blir sliten av aa stadig vekk bli skjelt ut av russiske kassadamer. Russisken blir bedre dag for dag, men det er vanskelig, og jeg foeler fortsatt at jeg ikke kan si noen ting som helst.
Her om dagen kom ikke naboen vaar seg inn i leiligheten sin. Jeg bor sam sagt i en veldig gammel bygning, og standarden er ikke mye aa skryte av. Noekkelen hennes hadde kilt seg fast, og etter aa ha hentet hele familien som forsterkning for aa faa opp doera, banket de paa hos meg for hjelp. Jeg var selvsagt alene hjemme.
Etter mye kropsspraak og faa intelligente ord klarte jeg aa formidle at jeg ikke hadde noe brekkjern, altsaa maatte de finne noe annet aa bryte opp doera med. Jeg trakk meg bare stille og rolig tilbake, litt betuttet av hele oppstyret.

I helgen tok vi oss en real tur paa byen. Siden metroen slutter aa gaa kl 24:00, og foerste metro gaar kl 06:00, besluttet vi aa feste hele natten, siden vi ikke kommer oss hjem uansett. Paa en bar paa Nevskij fikk vi bestille 3-liters dunker med oel, og koste oss ut i de sene nattetimer. Kl 4:30 gikk vi aa spilte bowling frem til kl 06:00. Da solen stod opp tok vi metroen hjem og la oss.

Dagene er lange her i Pieter, og jeg merker at det sliter litt paa energien. Idag har jeg satt av dagen til intet annet enn aa faa gjort litt skolearbeid og slappe av. Det er noedvendig naa!

From Russia with love
Maja



Bilder: Thea Tovaas