Hvor kjøper man fyrstikker i Russland?

Russisk ordtak:

Den som ikke åpner døren er fanget.

Tiden har rast avgårde som et snøskred ned fjellsiden. Nå er det bare den siste helgen igjen før det bærer av sted hjem til Norge igjen.

Desverre har den siste uken i St.Petersburg gått med til å ligge hjemme i den harde sengen min med store mengder feber og halsbrann. Utrivelig måte å tilbringe sine siste dager i slik en fantastisk by, men jeg trøster meg med at det faktisk ikke er de siste dagene - Await my return!

Byen faller mer og mer i smak, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å bo her. Ikke alle kassadamer skjeller meg ut, her gjelds det å velge sin dagligvarebutikk med omhu! Igår kjøpte jeg en vanndunk på den lokale kiosken rundt hjørnet, hvor jeg har handlet flere ganger. De har åpenbart skjønt at russisken min ikke går helt på skinner, blant annet når jeg skulle kjøpe

dopapir, og ikke hadde anelse om hva dette heter på russisk. Det FINNES grenser for hva man vil eller kan uttrykke med kroppsspråk. Det er i alle fall de samme 3 menneskene som jobber på denne 24-timers-åpne lille butikken. De er alltid veldig hygggelige og hjelpsomme, og da jeg i går kom inn for å kjøpe vann, litt sjelven pga feberen og klarte å miste alle småpengene mine utover gulvet, gav den gamle dama med rødt hår og knallblå øyenskygge meg en karamell. Altså, bokstavelig talt godteriet karamell, ikke den fysiske metaforen, heldigvis. Jeg er bare

glad for at i hvert fall ikke HELE St.Petersburg er sint på meg fordi jeg ikke snakker flytende russisk. Enda.

Jeg trives fortsatt godt der jeg bor, og har fått avtalt med Lina, min "landlady", at jeg kan fortsette å bo der til høsten for samme husleie, og hun skal hjelpe meg å få kjøpt internettilgang. Det ligger mange hyggelige kafeer i nærheten, jeg har blitt spesielt begreistret for en av dem, som er en liten kafe inne i en bokhandel. Det er en gammeldags bokhandel, med gammelt interiør, som blir drevet av to halvsure, halvgamle russiske damer.

Her spiller de god jazzmusikk (endelig en kafe i Russland hvor de ikke

spiller techno!!), samtidig som TVen står på full guffe. Det kan virke som det er viktig at det er så mye lyd som mulig på russiske bokkafeer (jeg generaliserer ut fra dette ene tilfellet). TVen står alltid på, og viser gjerne en av de "gode gamle" russiske klassikerne, jazzmusikken durer i bakgrunnen, mens de to kollegaene krangler på russisk, bråker med kaffekopper og espressomaskiner. Ingen ser på TVen, men det er selvsagt likevel viktig at den står på.

Classic!

I dag er siste skoledag, men jeg våknet desverre opp med feber og halsbrann i dag også. Nå har jeg dristet meg ut på en internettkafe - hadde jeg sittet hjemme i den leiligheten stort lengre hadde jeg nok blitt sprø. Her drikker jeg den tjukkeste kakaoen ever, og man får tydeligvis nr.2 gratis - så jeg skal visst drikke 2! Sliter fortsatt med å få ned den første.

I kveld er også siste kveld på byen for mange. Det tyder på en heidundrende fest, men jeg tror neppe det blir så høye hæler i taket for min del.. Jeg skal i alle fall bli med på middagen, og for alt jeg vet kan det hende jeg blir mirakuløst helbredet av en vodkashot eller fem.

Så kjipt det enn måtte vært å ligge syk den siste uka, så holder i alle fall katten meg med selskap hjemme. Mye hjemmetid, og mye pellemenis (russisk pasta: med kjøttfyll - fort, enkelt og greit). Vi har, som de fleste russere, gassovn hjemme. Problemet oppstod da vi ble fri for fyrstikker, uten at jeg noen gang har sett fyrstikker i butikken. HVOR kjøper man fyrstikker i Russland? Jeg lurer på om det finnes en egen butikk for fyrstikker et sted... Foreløping utfordres kreativiteten hver gang jeg skal lage mat. Man tar en papirbit, putter den inn i det hullet på gassbeholderen der det er en flamme, løper bort til gassovnen (helst før man brenner fingrene), tenner på, og slokker hele greiene i vasken. Heldigvis er det dårlig med brannvarslere i de gamle kommu-leilighetene.

Når det kommer til postkort.. Jeg beklager, men det ser mørkt ut. Frimerker og fyrstikker er sjelden vare i dette landet... Kjøp av det har i alle fall en eller annen kode som jeg ennå ikke har klart å knekke. Frimerker kjøpes visstnok på postkontoret, og et postkontor har jeg ennå til gode å oppdage. Når man da først har kommet seg til et postkontor skal det visstnok være tilnærmet umulig å forstå hvilken kø man skal stille seg i. Postkontor i Russland er visstnok den største etterlevningen etter kommunisttiden (det og byråkrati), i alle fall i henhold til kø-konseptet. Mange køer, uten mål og mening. Når du da etter timers køståing har fått tak i ditt etterlengtede frimerke er det (jeg gjetter vilt) ca 45% sjanse for at det du sender i det hele tatt møter din mottaker.

Med andre ord beslutter jeg å gi opp postkort-prosjektet denne gang, og prøver igjen når jeg har fått øvd meg litt mer på å skjelle ut kassadamer offentlig.

Takk for denne gang, jeg akter nå å fortsette kakao-fylla.

From Russia with love

Maja

Bilder: Thea Tovås