Den som venter på noe godt...

Russisk ordtak: "Ikke gi meg brød, la meg snakke ut og krangle."

Det har vært en frustrerende sommer. Dårlig vær, og et snegle-sakte russisk byråkrati. Som tidligere fortalt sendte jeg inn søknaden min til Statsuniversitetet i Petersburg i siste liten, etter enkelte "misforståelser" mellom UiB og uni i Piter. Dette til tross, ble jeg lovet at søknadsprosessen ville ta 5 uker, og at jeg skulle rekke å komme meg til Russland til semesterstart 1.september.
Idag er det 2.september og jeg sitter i Oslo.

I ukesvis har jeg ventet på ett eneste dokument fra universitetet i St.Petersburg, en invitasjon som jeg trenger for å få godkjent visumsøknaden min. Et lite ark hvor det står "Maja skal studere ved vårt universitet dette semesteret". Jeg er stadig i email-kontakt med universitetet i drømmebyen, men det hele har utviklet seg til å bli et stort mareritt. Jeg har gjort alt, og da mener jeg ALT, for å få prosessen til å gå fortere; Jeg har snakket med kontakter (russiske sådann, som jobber i universitetssektoren) i St.Petersburg, med nordmenn som har jobbet i Russland hele sitt liv, ringt til universitetet og snakket med dem, ringt både ambassader og generalkonsulat, vært i kontakt med den norske ambassaden i Finland...Ja, prøvd det aller meste fantasien tillater. Jeg har til og med (jeg er ikke stolt av det, men det var forsøket verdt)forsøkt å bestikke universitetet. Til ingen nytte. Så jeg har ventet. Og venter fortsatt.

Riktignok har universitetet sagt at de vil ha klart dokumentet jeg trenger idag. Derfor er jeg i Oslo, klar til å løpe bort på ambassaden så fort jeg får hand på de nødvendige papirene. Jeg har, som sagt, vært i kontakt med den russiske ambassaden i Oslo tidligere over telefon, for å spørre om jeg kan søke om hastevisum når de nødvendige papirene er i orden. Hverken de ansatte på den russiske ambassaden eller på generalkonsulatet i Kirkenes er overveldende hjelpsomme. For å få hastevisum trenger jeg visstnok en super-duper-invitasjon fra migrasjonskontoret i St.Petersburg. Javel. Jeg ringer til universitetet i Piter og spør om jeg kan få en super-duper-invitasjon fra migrasjonskontoret. Ikke mulig. Neivel. Neste steg er å be, trygle, mase, kjefte, betale -whateverittakes- for å få hastevisum likevel. Wish me luck.

Drømmen er å komme seg til drømmebyen i løpet av neste uke. Vi får håpe at marerittene er over for denne gang.

Drøm søtt.
From...Oslo with love
Maja