På Leilighetsjakt i Kairo, og møtet med Emadh Abraham

”Det ikke er stedene du ser, men menneskene du møter” er en klisjéfrase som går igjen blandt reisende. Spesielt gjevt er det jo hvis du klarer å infiltrere lokalbefolkningen og ta del i deres liv. Selv om jeg ofte liker å trekke meg tilbake i vårt vestlige nabolag på Zamalek, vil jeg absolutt si meg enig i klisjeen. Et nærgående møte med egyptere kan imidlertid by på både det ene og det andre. Som min ”Rough guide to Egypt” så fint sier det; ”In order to meet egyptians, it is essential that you rid yourself of the conviction that every person you encounter is after your money” (fritt etter hukommelsen). Problemet med Cairo, er at nærsagt alle faktisk er ute etter pengene dine. Å finne mennesker med noe som kan tilnærmes edle hensikter er derfor en utfordring.

Dette hadde jeg også i bakhodet den 11. august, da jeg vandret over Kaasr el Nil, den sørligste broen som forbinder Kairo Downtown med operaen og ambassadestrøket på Gezira og Zamalek. Etter å ha forlatt min kjære på flyplassen i visshet om at det ville ta særs lang tid før neste gjensyn, var ikke humøret akkurat på topp. At denne broen stort sett er okkupert av yngre par som nyter den nattlige utsikten over Nilen gjorde ikke saken stort bedre. Etter å ha krysset broen én gang, og konstatert at lysten på sightsseeng var ebbet ut, snudde jeg for å ta fatt på turen tilbake. På vei over broen får jeg et hundreogørtende tilrop fra nok en pengekeen Egypter. De kommer vanligvis i form av ”Welcome to Egypt!/ Ahlen Wasahlen, where you from?”. Etter å ha vært like høy i forhold til mengden og like lyshåret i alle de arabiske landene du har reist igjennom, går du litt lei etter hvert. Uansett, mannen ville ikke slippe taket. Han posisjonerte seg like godt like ved siden av meg, og holdt følge hele veien over broen, mens han stilte diverse spørsmål. I det jeg valgte å besvare ett av dem skjønte jeg at jeg sank et steg dypere ned i fella hans. Like over broen stopper han for å ta en telefon. Dette var min mulighet til å forlate utsugeren. Nå burde jeg ha gått. Men så ble det en av de gangene du står og tenker at det du gjør er fryktelig dumt, men likevel, av uvisst grunn, fortsetter å gjore det. Heldigvis, skulle det vise seg.

I løpet av turen over broen har mannen, Emadh, rukket å fortelle meg at han kan hjelpe meg med leiligheter. Han nevner konkrete leiligheter i boligstrøk som jeg kjenner til, og gjerne vil utforske. Så, kanskje fordi jeg nylig ble forlatt ensom i en av verdens største byer (ergo selskapssyk), eller kanskje fordi jeg var svært ivrig etter å komme i gang med boligletingen, valgte jeg å slå følge med Emadh. Vi spiste på en nærliggende restaurant, hvor han fortalte om hva han hadde å tilby. Jeg bragte naturligvis temaet om betaling på bane så fort som mulig. Han skulle ikke ta betaling for å vise meg rundt, sa han. Han var ikke ”simzar”. Akkurat hva hans gevinst skulle bestå i, forble noe uklart, men så lenge jeg hadde tid på meg til å sammenligne leieprisene til Emadh med andre priser, og ikke måtte betale Emadh for visningene, tenkte jeg at dette kunne var en grei mulighet til å begynne utforskningen av boligmarkedet.

Den første leiligheten Emadh viste meg var gjorde at jeg vurderte Emadh som fortjent til min videre tillitt. Den var vel møblert, romslig, og med alle fasiliteter. Den kvinnelige huseieren og hennes datter virket også svært pålitelige. Etter lange forhandlinger om leiepriser og leieavtale, ble vi enige om at hun skulle holde leiligheten i noen dager, mens jeg fant andre leiligheter å sammenligne med.
De neste dagene skulle Emadh vise meg rundt i flere leiligheter i Kairo. Ettersom han praktiserer Ramadan, gikk han hele dagen uten mat og drikke, noe som tidvis kunne paavirke humøret hans, men ikke mer enn at han hentet seg inn igjen etter kort tid. Det kom også etter hvert frem hvordan Emadh fikk betalt. Sannsyligvis ikke overraskende for de som har handlet med Egyptere før, får alle som er involvert i avtalen en andel av én eller flere av betalingene. Jeg hadde naturligvis ventet på dette, Emadh virket ikke spesielt velstående, og jeg forventet ikke at han skulle bruke så mye av sin tid på å gi meg en leilighet gratis. Det interresante var at Emadh ble direkte opprørt når jeg spurte ham ut om hvordan dette kom til a påvirke leieprisen. Han lot til å mene at leiesummen ikke ville gå opp eller ned, men at enhver utleier som får hjelp til å finne en leietaker er pliktig å avse noe av inntekten til personen som hjalp til.

Etter å ha sjekket ut leiligheter i flere deler av Kairo, bestemte jeg meg til slutt for en leilighet i Zamalek, men dette var ikke en leilighet som Emadh hadde vist meg. Altså ville han ikke tjene noe på handelen. Jeg var svært spent på hva Emadh ville si til dette. Nokså overraskende forlangte han ikke penger. Han hadde trasket rundt halve Kairo og pratet med huseiere på mine vegne, forhandlet og fungert som tolk. Leilighetene han hadde vist meg var virkelig av samme standard og til samme pris som den jeg hadde funnet gjennom andre kontakter, men Zamalek virket som den enkleste løsningen på grunn av plasseringen og allerede ankomne romkamerater.
Dette var for meg et endelig tegn på at Emadh fortjente min tillitt. Spørsmålet nå var om jeg fortjente hans. Det var etterhvert blitt klart for meg at Emadh var ute etter mer enn penger. Han virket som en litt ensom type, og likte å omgås europeere og vestlige. Han ville ha vennskap. Årsaken til Emadhs ensomhet later til å være både økonomiske og sosiale. Han er skilt to ganger, er i midten av 30-årene og jobber på et bakeri. I et hvilket som helst vestlig land ville man kanskje si at en slik tilværelse er helt grei, og vel byr på mer frihet enn hvis du skulle forsørge en hel familie. I Kairo vil denne levemåten potensielt sette deg et i sosialt fengsel. Familie er alt. Den er kjernen for vennskap, handel, sosiale arrangementer og sikkerhet. En middelaldrende mann uten kone, barn, søsken eller foreldre, hva gjør han?

Å gifte seg koster penger. Mye penger. Kjæreste er et ukjent begrep. Gjennom hele midtøsten har Magnhild gått for å være min venn eller kone. Stadiet i mellom eksisterer ikke. . På trikken har jeg sett han smile til barn med foreldre. Han strok en liten gutt over håret en gang. En sønn. En annens sønn. Han vek unna og bort til sin far.

Emadh var nære en gang. Men familielivet skle vekk fra han, utenfor hans rekkevidde. Emadh finner derfor selskap i sin Gud. Koranen gir svar, og i moskeen finnes fellesskap. Jeg ble med han dit. Det finnes virkelig ikke noe annet en fred der inne. Nilen er Zamaleks vegger fra kaoset i Kairo. Innenfor Moskeens vegger søker Emadh tilflukt fra det samme kaoset.

Lars, Kairo, Egypt