Jobben min

Nå har jeg vært i Zambia i snart to måneder, da er det vel kanskje på tide at jeg skriver litt om det jeg egentlig er her for å gjøre.



Jeg er sendt ned hit av NIF som frivillig for å starte opp et piloprosjekt i samarbeid med det Zambiske judoforbundet. Jeg har brukt to måneder på å orientere meg i landskapet her, vært på treninger i de forskjellige klubbene, snakket med de sentrale aktørene og prøvd å få et overblikk over hva som foregår i Zambisk judo. På grunnlag av det har jeg laget en visjonsplan for Zambisk judo for de neste tre årene, og laget min egen arbeidsplan for året mitt her. Planen er at jeg etter jul skal tilbringe fem uker i Zimbabwe og prøve å orientere meg litt om forholdene der også. På grunnlag av min arbeidsplan og beskrivelse av forholdene skriver NIF og ”Judo For Fred” søknader til Norad om støtte for å kunne sende ned frivillige i fremtiden.


Fordelen med å være den første som er her og å lage sin egen arbeidsplan er at jeg bestemmer selv hva jeg skal jobbe med. Jeg har vurdert det slik at jeg ikke kommer til å gå inn som hovedtrener for noen dette året, det er lite poeng i at jeg går inn i et allerede velfungerende treningssystem og kaster ut treneren. Situasjonen i Zambia er ganske annerledes enn i Norge, problemene de har her er også veldig forskjellige. Det er ikke mangel på treneressurser, det er ikke uvanlig å ha 20 svartbelter på trening.Det er heller ikke vanskelig med rekrutering, det er et veldig dårlig fritidstilbud her, så stort sett alle som får tilbudt muligheten har lyst til å starte med judo. Problemene går heller påat de erfarne judoutøverne ikke har trenererfaring, og det er veldig begrenset med steder en kan trene judo. Det er disse problemene jeg vi addressere, målet er å åpne en ny judoklubb med faste treninger før jul, og enda en før sommeren. I tilegg skal det holdes trenerkurs og oppfølgingskurs for de som er trenere.

Så får vi se om et år om jeg har fått til noe, men her har dere jaffal planen.
Ole, Lusaka

Russisk ordtak: "Selv en dråpe gjør havet større".

Jeg skal ærlig innrømme at idag er jeg litt for bakfull til å egentlig skrive noe som helst. Igår var jeg på Filharmonien og hørte Shostakovitsj' 11 symfoni. Mektige greier.
Etterpå dro jeg på en bar/vaskeri med noen venner. Her møtte vi en spandabel russer, som stadig kom dragene med vodkashots. Sukk.

Ellers så har Maja det bra i Russland. Jeg har endelig flyttet til min permanente bolig på Petrogradskaja. Dette gjør livet mye lettere, med kortere avstand til alt som er viktig.
Russiskundervisningen er beinhard, og jeg drukner i lekser, gloser og grammatikk! Men jeg liker det. Det er hard-core russian style.

Nå er er samvittigheten lettet, og kreativiteten slutt. Men jeg lover å skrive mer utfyllende på en mer oppegående dag.

From Russia with love,
Maja

Hilsen fra Amman

Nå har jeg bare én dag igjen i Jordan. Jeg har hatt en kjempe spennende måned hvor jeg har blitt litt bedre kjent med kulturen og kodene her i Midtøsten. Kurset (Global Platform) har vært veldig lærerikt og givende. Vi har diskutert hva det vil si å være frivillig, politikk og kultur i Midtøsten med fokus på Syria, Libanon og Jordan, forskjellige kommunikasjonsteknikker, planlegging av undervisning, fasilitering av diskusjoner osv. Videre har hvert tema avsluttet med en ekskursjoner hvor vi har besøkt flyktningleirer, skoler, organisasjoner og diskutert med lokale i forskjellige settinger om ulike temaer. Nadia og Chris, våre to programledere har vært inspirerende, og de har virkelig gjort en innsats for at vi skal få oppleve de ulike sidene av livet her i Jordan.



Videre har det vært meget sjov å bo med åtte dansker. Jeg må innrømme at jeg felte noen tårer i dag da seks av dem tok av sted for å være frivillige i Palestina. Tilbake sitter Mie, ei flott jente som reiser med meg til Libanon og Johannes som er på rundreise i Midtøsten. Etter Jordan reiser han videre til Syria, Libanon, Tyrkia, Armenia, Georgia, Irak, Iran, Oman og Dubai. Det blir også trist å si farvel til den herlig kokken vår Abu Ala'a som har gitt oss en smak av det jordanske kjøkkenet.



Høydepunktene på turismus-delen har vært Petra, Dødehavet og Rødehavet. Utsikten utover fjellene i Petra og den unike opplevelsen av å sove med beduiner i en hule mellom fjellene anbefales på det sterkeste. Det største var likevel kanskje å ligge i Dødehavet og lese bok, men det har kanskje noe med at jeg gledet meg så veldig til det på forhånd. Det å bade i Rødehavet mellom Saudi Arabia, Jordan, Israel og Egypt var ikke så verst det heller. Ellers vil jeg si at Amman by night - WasT el baled (Downtown) er sjarmerende. Vi har funnet oss en stamcafé som heter Rashid café og fylt kvelden med backgammon, kortspill, noe veldig søtt som heter Kakkare, chai, lemon juice, tyrkisk kaffe og Nargileh:)



Det har vært en minneverdig tid her i Jordan, men jeg gleder meg veldig til å reise videre til Libanon for å være frivillig i Dbayé flyktningleir. Jeg vet lite konkret om hvor jeg skal bo og hva jeg skal gjøre, men overraskelser er en del av hverdagen her i Midtøsten. To be continued...



Kristin, Amman

Obey Your Thirst

Petra: Deilig med noe kaldt etter en har gått 900 trappetrinn i 40 grader pluss:)



Kristin, Amman

Just a simple home for two

Kristin, Amman

Kommentarer

Nå er det åpnet slik at alle kan kommentere uten å være logget inn.
Sett igang!

Denne fyren kom på da jeg skulle ta bussen fra Lusaka til Livingstone. på alle langsdistansebusser kommer det en prest på før man kjører for å velsigne bussen eller no. De er stort sett like energiske som denne fyren hele gjengen. Han holdt på i samme tempo og med samme energi i nesten en halvtime. Ganske inponerende greier.

Ole, Zambia

Parlamentet og King Abdullah mosque

NRK nyheter 23.11.09: "Jordans konge oppløser parlamentet. Kongen kunngjorde mandag en ordre om at parlamentet er oppløst fra og med tirsdag. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for den overraskende beslutningen."

...Og derfor fikk ikke jeg og Daniel komme inn i Parlamentet...



...vi gikk videre til King Abdullah mosque...

Landsbygda i Zambia

Bruker dere strå som bygningsmateriale i Norge?

Denne helga var jeg en tur på landsbygda i Zambia. Nærme bestemt i Libala, en liten landsby et par timer utenfor Livingstone. Der er det lite som har skjedd de siste århundrene. Maten lages over bålet, husene var av leire og strå. Ville en ha geit til middag måtte en først fange geiten, slakte den og så steke den. Det gjorde de selvsagt mens vi var der. Første dagen er det invollene, neste er det fest med kjøttet, og til lunsj tredje dagen var det selveste huggu som sto på menyen. Digg!

Den lokale baren er en stråhytte hvor de har solcellepanel som driver et anlegg. Det serveres hjemmelaget maisøl, smaken han minne litt om magesyre. Jeg nøyde meg derfor med kun en halvliter.

Denne geita som ble slaktet fem minutter etter dette bildet ble tatt




Her er dusjen



Omtrent sånn bor de




Ronnie og Hilde lager mat på bålet.





Barna her har skjelden eller aldri sett hvite folk. De er ganske redde for oss, jeg kom jaffal ikke inpå noen. Stort sett løp de. En liten gutt ble så redd at han begynete å gråte da søsteren hans hindret ham i å løpe når jeg kom bort.

Her står ungene og glaner





Ole, Zambia

Petra, beduiner, wazda og kong Abdullah II

Jeg føler jeg har vært ute på et langt eventyr, men egentlig har jeg bare vært ute av Amman i to dager. Planen vår var å se Petra (bildet til venstre), én av verdens syv underverker, sove i ørkenen i Wadi Rum og ikke minst svømme i Rødehavet i Aqaba, et krysspunkt mellom Jordan, Israel, Egypt og Saudi Arabia. Utover dette hadde vi lite konkrete planer for hvor vi skulle sove og hvordan vi skulle komme oss fra sted til sted. Vi tenkte det kunne være spennende og lærerikt å ta ting som de kommer.

Bilde: Al-Deir Monastry in Petra



Selve eventyret startet på toppen av utsiktsposten hvor bildet av al-Deir monastry er tatt. Der møtte vi en beduin som fortalte oss at det fantes en mulighet for å sove mellom fjellene. Det er ulovlig å sove inne i selve Petra, men det finnes hiking-turer utenfor turistområdet hvor det er mulig å sove, helst i følge med en beduin. Etter litt om og men fulgte vi etter beduinen opp i fjellet på stier en ikke burde gå om en har høydeskrekk.





Jeg måtte til tider klype meg litt i armen for å forstå at jeg ikke drømte. Utsikten utover fjellene i Petra var enorm og det å gå langs klippene var en opplevelse i seg selv. Alle som har sett Lawrence of Arabia eller Indiania Jones kjenner seg kanskje igjen. Det høres ut som et eventyr, og det var det, men i alle eventyr er det en skurk og jeg må innrømme at jeg var litt på vakt hele tiden.





Da vi etter langt om lenge kom frem til hulen vi skulle sove i begynte det å bli mørkt og vi kunne skimte stjernene. Vi fikk servert et herlig måltid med kylling og grønnsaksblanding grillet på bålet. De to beduinene, Abed og Noaf fortalte vitser, spilte lut og sang og fortalte historier fra beduinlivet. Vi fikk oppleve wazda (nettverk) på nært hold da Abed ble ringt opp av sekretæren til kongen som ønsket å få beduinene til å stemme på sin far til parlamentet. Videre fikk vi høre om hvor fantastisk god person kong Abdullah er og hvor mye han gjør for folket. Det er parlamentet som er udugelig og det er derfor det ikke skjer noen forandring i landet. Kongen er nødt til å oppløse parlamentet titt og ofte på grunn av de ubrukelige politikerne. Det var interessant å høre beduinene fortelle om deres inntrykk av regimet.


Til slutt slokket vi gasslyset og sovnet. Da jeg våknet til lyden av en snorkende araber visste jeg at vi ikke hadde blitt lurt. Det var en herlig følelse. Vi ble kjørt av gårde mellom fjellene på en såkalt vei til bussholdeplassen. Der gikk turen videre til Rødehavet. Vi badet noen timer, men hadde egentlig fått nok eventyr for en stund så dro hjem til Amman samme kveld.

Takk for en minnerik tur!
Kristin, Amman

Kontraster

Cultural street


Mecca Mall


Kristin, Amman

Gassbilen

Naa har jeg endelig faatt filmet den gassbilen jeg nevnte under 10 ting jeg vil huske fra forste uka i Midtosten. Er den ikke fantastisk?

Kristin, Amman

Добро пожаловать в Россию (Velkommen til Russland)!

Russisk ordtak: "En gammel venn er bedre enn to nye."

Jeg fikk en ny gammel venn idag. Jeg spurte om å få ta et bilde av en gammel baboshka og katten hennes, og vi ble sittende på en iskald benk og prate i en halvtime. Russiske baboshkaer er fantastiske, og opplevd en tid som jeg aldri helt vil kunne klare å forestille meg. Men jeg vil prøve å forstå hvordan det har vært å leve i Sovjet-tiden, og ikke minst under Stalin. Derfor prøver jeg å bli venn med gamle baboshkaer. Og i tillegg er de fantastisk fotogene.. Bare se selv..

Etter mye klabb og babb, både her og der, har jeg endelig kommet med til St.Petersburg!
Jeg fikk plutselig visum på mandag, og bestilte flybillett med det samme. Tirsdag morgen kl 04.00 var jeg oppe og pakket og klar for reisen. Det eneste problemet var at jeg ikke hadde fått kontakt med Lina, som jeg skal bo hos.
Siden jeg hadde en kjapp mellomlanding i København, rakk jeg å ringe Lina og fortelle henne når jeg ankom St.Petersburg. Det skulle senere vise seg at hun misforstod hva jeg sa, og trodde jeg skulle ankomme to timer senere enn jeg gjorde.

Da jeg kom til Pulkovo 2, flyplassen i Piter, ringte jeg Lina og hun snakket med taxisjåføren og ga ham adressen til dit jeg skulle kjøres. Lina har fortsatt 2 norske studenter boende hos seg, så jeg skal bo de 2 første ukene hos ei venninne av Linas mor Alla. Jeg har aldri vært der før, og kjente ikke til adressen da jeg kom til Petersburg.

Etter mye om og men og telefoner at og frem, slipper taxisjåføren meg av utenfor et enormt boligkompleks (i ekte sovjetisk stil), tar overbetalt for turen, og drar sin kos. Og da står jeg der alene med all min baggasje, sånn passelig sliten etter å ha sovet 3 timer og ikke spist siden kl.4 om morgenen. Hvor er Lina?
Det viser seg til slutt at taxisjåføren ikke visste hvor han skulle, men siden ikke jeg heller visste det så dumpet han meg bare en plass (ikke i nærheten av hvor jeg skulle en gang!) og stakk før jeg rakk å mokke.

Alt ordnet seg heldigvis til slutt, og jeg har fått god hjelp av Alla (Moren til Lina) med å registrere meg på universitetet og annet krimskrams.
Jeg tok en plasseringstest på onsdag, men kom i en for lett gruppe og skal begynne i en vanskeligere gruppe på mandag.

Helgen går med til å besøke diverse severdigheter byen har å by på.

From Russia with love,
Maja

ps. Legg merke til flagget på nattbordet mitt. Det står ved siden av en liten modell av det amerikanske krigsskipet Constitution - ironisk nok. Misha, mannen til Irina som jeg bor hos disse 2 første ukene, er pensjonert matros.

dots and dashes

Her er bloggen til Daniel, en av de åtte sjove danskene jeg bor med:
http://danielhonore.tumblr.com

Daniel aka Beyonce:
http://www.youtube.com/watch?v=5QuXJjYf_Ls

Kristin, Amman

Møtet med imamen i moskeen Jamia'

På selveste Eid, slutten av Ramadan, fikk vi møte imamen av moskeen Jamia' for å høre om islam. Det visste seg å være et veldig interessant møte da imamen rett og slett ikke oppførte seg helt som jeg trodde han skulle. Hans hjelper var veldig ivrig til å snakke om islam, men det så rett og slett ut som imamen kjedet seg i og med at han gjespet, snakket i telefonen og filmet og tok bilder av oss (han stoppet ikke før Ida sa det var ukomfortabelt!). Det var først da jeg spurte om han pleide å hå ferie, hvor han reiste i ferien og om det var slitsomt å være imam at han våknet til. Han fortalte at han pleide å reise til Syria for å kjøpe godteri i ferien som var hver mandag, ellers reiste han på lengre turer til Mekka, hvor jeg gjerne måtte reise, men da måtte jeg gifte meg med en jordaner. Videre syns han vi var så søte at vi måtte gjerne komme å spise søtt godteri fra Syria til uka. Alt i alt var møtet med imamen ikke helt som jeg trodde det skulle bli, men veldig interessant.

Kristin, Amman

Global Contact

Her kan du lese om opplegget jeg er med på:
http://www.globalcontact.dk/sw130374.asp

Kristin, Amman

Min venn Moola

Omtrent daglig er jeg sammen med en politimann ved navn Francise Lipimile Moola, eller bare Moola blant venner. Han er landslagstrener for zambias seniorlag i judo. Hvordan han også klarer å kombinere det med å være politimann er fordi politiet her er veldig positivt innstilt til idrett, så han får en slant iblant av politiet for å være judotrener. Det er det flere politimenn som gjør, derfor er judo ganske populært blant politifolk. Moola er en mann med kompiser rundt hvert hjørne, det går aldri en dag uten at han skal innom en kompis for å hjelpe til med ettellerannet, eller innom for å låne en slant fra en annen kompis. Det er ganske artig å være med Moola rundt fordi da får jeg møtt utrolig mange forskjellige folk med forskjellige problemer og historier. Moola er en fyr som fikser ting.

I zambia er det ulovlig å få skjekker avvist, så hvis en går i banken for å betale regningene sine etter først å få en skjekk avvist risikerer en å bli arrestert på stedet. Hvis dette gjelder deg lønner det seg å kjenne en politimann som kan gå i banken for deg. Moola går i banken for kompiser og betaler ned lån nesten en gang i uka, for det får han vanligvis en 50- lapp eller noe i den dur av banken for å ha løst problemet på en enkel måte. Alle parter vinner. Også Moola

I Zambia er det veldig utbredt å ha kjærester i tilegg til kona si. Det er en praksis som kan fpkonsekvenser. Her om dagen rykket Moola og jeg ut og dro ned til den lokale politistasjonen for atter en gang å hjelpe en venn. Det som hadde skjedd var at kompisens kone hadde dratt ned til high schoolen til kjæresten og banket henne grundig opp. Moolas oppgave var å snakke med politisjefen for å informere om at denne saken gjalt en kompis, sånn at denne saken kunne ordnes på en rolig måte. På forhånd hadde politimannen som hadde saken krevd penger av kompisen for å behandle saken, men det fikk Moola en rask slutt på. Med Moolas hjelp fikk også kona gå fri uten større konsekvenser. Kjærestens status er ukjent. Det lønner seg å ha en kompis som kjenner systemet i dette landet.

Ole, Lusaka, Zambia

Ole i media

http://oydc.org.zm/judo_continues_receiving_attention.html

10 ting jeg garantert kommer til å huske fra første uka i Midtøsten

1. Å bli servert morgenmad, frokost og aftensmad av en jordansk kokk ved navn Abu Ala’a. 2. Flyktningleiren Zarqa. 3. Å bo rett ved siden av en moské. 4. Å bli vekket av innkalling til bønn fra moskeen kl. 04.40 og kl. 04.50 hver natt. 5. Det surrealistiske øyeblikket da vi så Waltz with Bashir, en krigsfilm fra borgerkrigen i Libanon, samtidig som moskeen ved siden av kalte inn til dagens femte bønn under Ramadan samt skjøt opp raketter. 6. Å kaste dopapir i søppelkassen… 7. Vill trafikk. 8. Å lese bok mens jeg ligger og dupper i Dødehavet og ser over til Palestina. 9. ”Isbilen” som kjører rundt hvert 10. minutt, ikke med is, men med gass (!), og tiltrekker seg all oppmerksomhet pga den skjærende lyden.
10. Falaffelmannen.
Film: Daniel. Kristin, Amman

Andersen, mannen fra Marokko og meg

H.C. Andersen skrev at ”å reise er å leve”. Dette kan jeg si meg enig i. Det er derfor jeg ikke liker å innrømme at jeg må ha sett ut som en vettskremt liten jente på flyplassen på vei fra Frankfurt til Amman. Det var i hvert fall slik jeg følte meg, liten og vettskremt. På gate B33 var det ca. 99 arabere og meg. Jeg klarte visst ikke helt å passe inn selv om jeg har farget håret mørkt.

Når jeg føler meg ukomfortabel pleier jeg å late som om jeg er meget opptatt. Dette innebærer å grave nesa ned i en bok, ha musikk i ørene og skrive litt i dagboka i ny og ne for å få litt avveksling. På denne måten tenkte jeg at jeg fikk sitte alene (stikk i strid med Andersen sine veltalte ord). Jeg la merke til at mannen på bordet ved siden av meg, som hadde meget vennlige øyne, tok frem sin notatbok like etter meg, og jeg ble litt nysgjerrig på hva han skrev. Det ble raskt tydelig at han også var nysgjerrig på hva jeg skrev for i det øyeblikket jeg la bort boka satte han i gang å skravle.

Mannen var fra Marokko og syns det var håpløst at ingen snakket sammen når de var på flyplassen. Man reiser jo for å oppleve og for å utveksle ideer, ”men se deg rundt, det er en mur mellom menneskene”. Jeg tenkte at det var da noe i det han sa, men før jeg rakk å svare fortsatte han ”Er du forfatter? Hvilken bok leser du? Hvor er du fra? Hvor skal du? Hvor har du lært fransk?” Han viste meg bilder av sin ”litt tykke datter” som han hadde besøkt i Ukrainia, og ga meg like gjerne ett av bildene i tillegg til hans e-mail og en invitasjon til Marokko.

Tro det eller ei, men tross innholdet varte denne samtalen veldig kort. Før jeg rakk å fordøye noe av det satt jeg på flyet til Amman. Det er ikke å stikke under en stol at jeg skal på en lang reise, til sammen 4 mnd i Jordan og Libanon. Jeg er enig med både Andersen og mannen fra Marokko i forhold til hva det betyr å reise, det å leve og å utveksle ideer. Samtidig tenker jeg at disse to ideene ikke utelukker det at en kan føle seg liten og vettskremt slik som jeg følte meg på starten av denne reisen. Det blir spennende å se hva annet denne reisen i Midtøsten kommer til å bety for meg.

Kristin, Amman

På Leilighetsjakt i Kairo, og møtet med Emadh Abraham

”Det ikke er stedene du ser, men menneskene du møter” er en klisjéfrase som går igjen blandt reisende. Spesielt gjevt er det jo hvis du klarer å infiltrere lokalbefolkningen og ta del i deres liv. Selv om jeg ofte liker å trekke meg tilbake i vårt vestlige nabolag på Zamalek, vil jeg absolutt si meg enig i klisjeen. Et nærgående møte med egyptere kan imidlertid by på både det ene og det andre. Som min ”Rough guide to Egypt” så fint sier det; ”In order to meet egyptians, it is essential that you rid yourself of the conviction that every person you encounter is after your money” (fritt etter hukommelsen). Problemet med Cairo, er at nærsagt alle faktisk er ute etter pengene dine. Å finne mennesker med noe som kan tilnærmes edle hensikter er derfor en utfordring.

Dette hadde jeg også i bakhodet den 11. august, da jeg vandret over Kaasr el Nil, den sørligste broen som forbinder Kairo Downtown med operaen og ambassadestrøket på Gezira og Zamalek. Etter å ha forlatt min kjære på flyplassen i visshet om at det ville ta særs lang tid før neste gjensyn, var ikke humøret akkurat på topp. At denne broen stort sett er okkupert av yngre par som nyter den nattlige utsikten over Nilen gjorde ikke saken stort bedre. Etter å ha krysset broen én gang, og konstatert at lysten på sightsseeng var ebbet ut, snudde jeg for å ta fatt på turen tilbake. På vei over broen får jeg et hundreogørtende tilrop fra nok en pengekeen Egypter. De kommer vanligvis i form av ”Welcome to Egypt!/ Ahlen Wasahlen, where you from?”. Etter å ha vært like høy i forhold til mengden og like lyshåret i alle de arabiske landene du har reist igjennom, går du litt lei etter hvert. Uansett, mannen ville ikke slippe taket. Han posisjonerte seg like godt like ved siden av meg, og holdt følge hele veien over broen, mens han stilte diverse spørsmål. I det jeg valgte å besvare ett av dem skjønte jeg at jeg sank et steg dypere ned i fella hans. Like over broen stopper han for å ta en telefon. Dette var min mulighet til å forlate utsugeren. Nå burde jeg ha gått. Men så ble det en av de gangene du står og tenker at det du gjør er fryktelig dumt, men likevel, av uvisst grunn, fortsetter å gjore det. Heldigvis, skulle det vise seg.

I løpet av turen over broen har mannen, Emadh, rukket å fortelle meg at han kan hjelpe meg med leiligheter. Han nevner konkrete leiligheter i boligstrøk som jeg kjenner til, og gjerne vil utforske. Så, kanskje fordi jeg nylig ble forlatt ensom i en av verdens største byer (ergo selskapssyk), eller kanskje fordi jeg var svært ivrig etter å komme i gang med boligletingen, valgte jeg å slå følge med Emadh. Vi spiste på en nærliggende restaurant, hvor han fortalte om hva han hadde å tilby. Jeg bragte naturligvis temaet om betaling på bane så fort som mulig. Han skulle ikke ta betaling for å vise meg rundt, sa han. Han var ikke ”simzar”. Akkurat hva hans gevinst skulle bestå i, forble noe uklart, men så lenge jeg hadde tid på meg til å sammenligne leieprisene til Emadh med andre priser, og ikke måtte betale Emadh for visningene, tenkte jeg at dette kunne var en grei mulighet til å begynne utforskningen av boligmarkedet.

Den første leiligheten Emadh viste meg var gjorde at jeg vurderte Emadh som fortjent til min videre tillitt. Den var vel møblert, romslig, og med alle fasiliteter. Den kvinnelige huseieren og hennes datter virket også svært pålitelige. Etter lange forhandlinger om leiepriser og leieavtale, ble vi enige om at hun skulle holde leiligheten i noen dager, mens jeg fant andre leiligheter å sammenligne med.
De neste dagene skulle Emadh vise meg rundt i flere leiligheter i Kairo. Ettersom han praktiserer Ramadan, gikk han hele dagen uten mat og drikke, noe som tidvis kunne paavirke humøret hans, men ikke mer enn at han hentet seg inn igjen etter kort tid. Det kom også etter hvert frem hvordan Emadh fikk betalt. Sannsyligvis ikke overraskende for de som har handlet med Egyptere før, får alle som er involvert i avtalen en andel av én eller flere av betalingene. Jeg hadde naturligvis ventet på dette, Emadh virket ikke spesielt velstående, og jeg forventet ikke at han skulle bruke så mye av sin tid på å gi meg en leilighet gratis. Det interresante var at Emadh ble direkte opprørt når jeg spurte ham ut om hvordan dette kom til a påvirke leieprisen. Han lot til å mene at leiesummen ikke ville gå opp eller ned, men at enhver utleier som får hjelp til å finne en leietaker er pliktig å avse noe av inntekten til personen som hjalp til.

Etter å ha sjekket ut leiligheter i flere deler av Kairo, bestemte jeg meg til slutt for en leilighet i Zamalek, men dette var ikke en leilighet som Emadh hadde vist meg. Altså ville han ikke tjene noe på handelen. Jeg var svært spent på hva Emadh ville si til dette. Nokså overraskende forlangte han ikke penger. Han hadde trasket rundt halve Kairo og pratet med huseiere på mine vegne, forhandlet og fungert som tolk. Leilighetene han hadde vist meg var virkelig av samme standard og til samme pris som den jeg hadde funnet gjennom andre kontakter, men Zamalek virket som den enkleste løsningen på grunn av plasseringen og allerede ankomne romkamerater.
Dette var for meg et endelig tegn på at Emadh fortjente min tillitt. Spørsmålet nå var om jeg fortjente hans. Det var etterhvert blitt klart for meg at Emadh var ute etter mer enn penger. Han virket som en litt ensom type, og likte å omgås europeere og vestlige. Han ville ha vennskap. Årsaken til Emadhs ensomhet later til å være både økonomiske og sosiale. Han er skilt to ganger, er i midten av 30-årene og jobber på et bakeri. I et hvilket som helst vestlig land ville man kanskje si at en slik tilværelse er helt grei, og vel byr på mer frihet enn hvis du skulle forsørge en hel familie. I Kairo vil denne levemåten potensielt sette deg et i sosialt fengsel. Familie er alt. Den er kjernen for vennskap, handel, sosiale arrangementer og sikkerhet. En middelaldrende mann uten kone, barn, søsken eller foreldre, hva gjør han?

Å gifte seg koster penger. Mye penger. Kjæreste er et ukjent begrep. Gjennom hele midtøsten har Magnhild gått for å være min venn eller kone. Stadiet i mellom eksisterer ikke. . På trikken har jeg sett han smile til barn med foreldre. Han strok en liten gutt over håret en gang. En sønn. En annens sønn. Han vek unna og bort til sin far.

Emadh var nære en gang. Men familielivet skle vekk fra han, utenfor hans rekkevidde. Emadh finner derfor selskap i sin Gud. Koranen gir svar, og i moskeen finnes fellesskap. Jeg ble med han dit. Det finnes virkelig ikke noe annet en fred der inne. Nilen er Zamaleks vegger fra kaoset i Kairo. Innenfor Moskeens vegger søker Emadh tilflukt fra det samme kaoset.

Lars, Kairo, Egypt

AMMAN

Den som venter på noe godt...

Russisk ordtak: "Ikke gi meg brød, la meg snakke ut og krangle."

Det har vært en frustrerende sommer. Dårlig vær, og et snegle-sakte russisk byråkrati. Som tidligere fortalt sendte jeg inn søknaden min til Statsuniversitetet i Petersburg i siste liten, etter enkelte "misforståelser" mellom UiB og uni i Piter. Dette til tross, ble jeg lovet at søknadsprosessen ville ta 5 uker, og at jeg skulle rekke å komme meg til Russland til semesterstart 1.september.
Idag er det 2.september og jeg sitter i Oslo.

I ukesvis har jeg ventet på ett eneste dokument fra universitetet i St.Petersburg, en invitasjon som jeg trenger for å få godkjent visumsøknaden min. Et lite ark hvor det står "Maja skal studere ved vårt universitet dette semesteret". Jeg er stadig i email-kontakt med universitetet i drømmebyen, men det hele har utviklet seg til å bli et stort mareritt. Jeg har gjort alt, og da mener jeg ALT, for å få prosessen til å gå fortere; Jeg har snakket med kontakter (russiske sådann, som jobber i universitetssektoren) i St.Petersburg, med nordmenn som har jobbet i Russland hele sitt liv, ringt til universitetet og snakket med dem, ringt både ambassader og generalkonsulat, vært i kontakt med den norske ambassaden i Finland...Ja, prøvd det aller meste fantasien tillater. Jeg har til og med (jeg er ikke stolt av det, men det var forsøket verdt)forsøkt å bestikke universitetet. Til ingen nytte. Så jeg har ventet. Og venter fortsatt.

Riktignok har universitetet sagt at de vil ha klart dokumentet jeg trenger idag. Derfor er jeg i Oslo, klar til å løpe bort på ambassaden så fort jeg får hand på de nødvendige papirene. Jeg har, som sagt, vært i kontakt med den russiske ambassaden i Oslo tidligere over telefon, for å spørre om jeg kan søke om hastevisum når de nødvendige papirene er i orden. Hverken de ansatte på den russiske ambassaden eller på generalkonsulatet i Kirkenes er overveldende hjelpsomme. For å få hastevisum trenger jeg visstnok en super-duper-invitasjon fra migrasjonskontoret i St.Petersburg. Javel. Jeg ringer til universitetet i Piter og spør om jeg kan få en super-duper-invitasjon fra migrasjonskontoret. Ikke mulig. Neivel. Neste steg er å be, trygle, mase, kjefte, betale -whateverittakes- for å få hastevisum likevel. Wish me luck.

Drømmen er å komme seg til drømmebyen i løpet av neste uke. Vi får håpe at marerittene er over for denne gang.

Drøm søtt.
From...Oslo with love
Maja