Vinterland

Herr Frost har kommet på besøk til St.Petersburg. -20 grader og byen glitrer av kulde.

Kjør forsiktig!!
">Slenger med en skikkelig russisk vinterlåt. Han synger "å frost, frost. Ikke frys meg." Fantastisk!

Her måker de snø fra hustakene. For hånd. Uten noen form for sikring, selvfølgelig. I fjor var det visstnok et stort problem at veldig mange skled ned fra taket og døde. Men det ser ut som de satser på at det skal gå bedre i år. En russer frykter ikke døden!






Dette er en stol.








Denne dama har likegreit bare slengt katta over nakken for å holde varmen. Det er mange som går med rever rundt hodet også. De som gjør det er en lur rev.










Kong Frost.














Dette er skoleveien min. Over en av de mange kanalene hvor du dumper all snøen som de måker for hånd. Det føles litt som å være på Nordpolen. Uten at jeg noen gang har vært på Nordpolen.





Dette er en statue som står midt på skoleplassen på fakultetet mitt. Det er en koffert med et hode på. Det er en kul statue.


Maja, St.Petersburg

Hvordan gi seg ut for å være en russer. Vol. 1

OBS! Stereotypier følger!

Ung kvinne (mellom 20 og 35 år):
- Første bud: Høye hæler
- Ikke spar på sminken. Dine mest utfordrende festantrekk kan du gjerne bruke til daglig.
- Overmatching. Gå gjerne med knall-lilla høyhælte støvletter med en matchende knall-lilla veske. Evt. leopardmønster dersom det er å fortrekke.
- Ikke la kulda lure deg, jakkene skal være tynne, og skjørtene korte.
- Har du en kjæreste/mann/elsker er råklining i full offentlighet nesten pålagt. Rulletrappen ned til metroen er en populær plass for å drive med slikt.


Ung mann (mellom 20 og 40 år):
- Første bud: Hockeysveis
- Bleika jeans og lakksko er kult
- Vil du gi deg ut for å være en St.Petersborger, kle på deg et Zenit-skjerf (Det er Piters fotballag) og drikke en Baltika-øl på veien hjem fra metroen
- Husk å alltid hjelpe unge, høy, pene, russiske jenter å åpne dører, bære tung baggasje og andre "manne-jobber"
- Er du kommet godt opp i 30-årene, og jobber på museum, er det viktig med bart. Og pekestokk.


Dame (35-50):
- Gå ned noen cm på hælene
- Ton opp noen hakk på sminken
- Ikke smil. Gjerne sleng med leppa etter folk, og hvis du møter utenlandske studenter; kjeft på dem fordi de snakker dårlig russisk

Mann (40-60)
1. variant:
- Skreddersydd dress og slips
- Fancy dokumentmappe
- Lakksko
- Høffelig, har tatt kommunikasjonskurs på jobben som introduserer russere for konseptet "service"
2.variant:
- Slitte klær
- Sov gjerne stående mot en vegg
- Hvis ikke sovende; syngende
- Hvis ikke syngende; ropende
- Full
- Er kompis med alle. (En god russer er en full russer?)


Baboshka (60-80):
- Rynkete og sliten
- Ofte delvis invalid, går med stokk eller halter og snegler seg fremover uten stokk
- Går med store skjørt og store frakker
- Selger blomster og poteter utenfor diverse metrostasjoner
- Har alltid med seg masse ting. Gjerne i plastposer.
- Kjøper ting på salg.

Eldre mann:
- Død
(* Bilde er untaket som bekrefter regelen)

More Than Mariachi: On The Inaccuracy of Mexico’s Stereotypes

Har ei venninne som har skrevet et veldig fint innelegg om den mexicanske stereotypien.. Det var ingen vits å forsøke å overgå henne, så jeg legger like gjerne bare ut linken til hennes blogg:) Enjoy!

http://falafelandsalsa.wordpress.com/2010/11/13/more-than-mariachi-on-the-inaccuracy-of-mexicos-stereotypes/

Og så kom mannen på besøk...

Tog, en relativt allright ting

Russisk ordtak: "(Семеро одного не ждут.) Syv venter ikke på èn."

Forrige uke, den 4.november, var "Dagen for nasjonens samhold" i Russland. Denne feiringsdagen fungerer som en form for erstatning for 7.november som var "Revolusjonsdagen" i Sovjetunionen. Selv om Sovjetunionen sluttet å eksistere i 1991, ble 4.november "av gammel vane" lagt til som fridag.

Fridager i Russland er fint. 4.november falt på en torsdag, hvilket betyr at fredagen også er en fridag for de fleste russere - studenter inkludert. Jeg benyttet meg godt av litt fritid, og reiste tirsdags kveld med nattoget til Moskva for å møte mine norske venner der. Planen var klar: en dag i Moskva, før vi på torsdagen setter oss på toget til gamle Stalingrad, som nå heter Volgograd. Bare en 20-timers togtur en vei. Null stress.


Moskva var kort, stort og heftig. Jeg kan krysse av den røde plass på "things to see"-lista, og sightseing i Moskva by-night i limosin med champagne kan også krysses av. Check!

Vi var ti nordmenn som skulle reise sammen med tog til Volgograd. Desverre så forsov Eivind seg, og toget kjørte fra ham. Eivind dro på jobb i stedet for å dra til Volgograd.
Vi andre hadde tidenes varmeste og hyggeligste togtur. Vi drakk vodka og mors, spiste piroker, kjøpte en mystisk eske på en random togstasjon - som viste seg å inneholde sjokoladeboller med sitronsmak. O lykke!

Etter mye vodka og nudler ankom vi en tidlig morgen vår destinasjon. Vi ville sjekke inn på første og beste hotell, men det viste seg at dersom vi ventet til etter kl 12:00 ville vi få rabatt på rommene. Så den norske delegasjonen trasket til nærmeste kafe, sultne og skitne. Her var det russisk drama i beste stil. 5 unge menn hadde valgt å ta nachspielet på kafe. De sloss, kranglet, klemmet, kysset, sang og danset. Ved neste bord var det trekant-drama mellom diverse ulike aktører, og vi fikk et meget intimt innblikk i disse volgogradernes liv. Bedre enn Hotel Cæsar.


For å ikke skrive for langt om turen, kan jeg jo bare si at høydepunktet definitivt var å se "родина мать/ Fedrelandets mor". Hun er en av verdens største statuer, større enn Frihetsgudinnen i New-York. Ikke nok med det, hun står i en park sammen med en hel samling av kommunist-propaganda. Stalin skjønte dette med store, mektige statuer. Det er noe av det mest imponerende jeg har sett!


Vi spiste og drakk godt, var på ekte russisk diskotek, med mye "omsk-omsk"-musikk (Omsk er forresten en by i Russland!). Togturen hjem var like lang og like varm som togturen ned. Da jeg kom til Moskva igjen satte jeg meg rett på nattoget til Piter. 56 timer tog på 5 dager. Togkvota er dekt en tid fremover nå.

From Russia with love,
Maja

Et steinkast unna huset...

”Just north of Beirut, at the Nahr al-Kalb, the Dog River, where a doubtful trickle of brown water creeps through a narrow ravine next to a disused railway bridge, inscriptions, steels, cuneiform reliefs and plaques commemorating 25 centuries of armies are carved onto the walls of the gorge. Nebuchadnezzar the Second, Marcus Caracalla’s Third, Galic Legion, Greeks Assyrians, Egyptians and Arabs, the French expeditionary force of 1860, the French mandate troops of General Gourard, the British army of 1941; all were somehow drawn to mark their passing above the bed of this little stream. The very last inscription is that of President Beshara al-Khoury of Lebanon, who in 1946 recorded the evacuation from Lebanon of what he supposed to be the last foreign troops. Every militiaman in Lebanon should perhaps be taken up to the Dog River to see these memorials to pride and power.”

Robert Fisk, Pity the Nation, 1990, p. 53.

Etter Fisk skrev Pity the Nation har det kommet opp et nytt minnesmerke. Dette minnes da de israelske styrkene forlot Libanon i 2000. Alle styrkene som var her under borgerkrigen glemte visst å legge fra seg et minne på denne fjellveggen, men en kan fortsatt tydelig se at de har vært der med tanke på den nedbombede UNRWA skolen som ligger på toppen av fjellveggen.

Libanon har vært påvirket av internasjonale krefter i århundrer, noe dette utendørsmuseet er et eksempel på. Det er ikke lenge siden Ahmadinejad var her og la igjen sine spor, blant annet en avtale om å gi Libanon gratis energi i et halvt år i 2011. Jeg leste en artikkel for en stund siden om at det blir ikke ordentlig fred i Libanon før de internasjonale krefter slutter å legge press på landet. Men hva er vel egentlig Libanon uten de internasjonale krefter?

Jeg syns tittelen til Fisk er veldig treffende: ”Pity the Nation”! I de moderne gatene i Hamra i Beirut kan en møte Libanesere som snakker mer fransk enn arabisk og tror at Libanon ligger i Europa, for arabere er de i hvert fall ikke. I Tripoli til gjengjeld møter en araberkledde menn som verken snakker fransk eller engelsk, og en kan finne kafeer hvor de ikke har toalett for kvinner. Hvordan kan disse kontrastene møtes i én nasjon? Spesielt med tanke på at det politiske systemet låser fast de ulikhetene som allerede eksisterer… Ma baref (jeg vet ikke). Jeg kommer nok til å vandre runden om Dog River et par ganger til og tenke som Fisk… pity the nation…

Kristin, Dbayeh

workshop

Etter å ha observert forskjellige læremetoder i campen bestemte Mie og jeg oss for å holde noen workshops vedrørende fasilitering for de unge lederne her. Med stor inspirasjon fra kurset vi hadde i Jordan gjennom MS ActionAid Danmark satte vi i gang å planlegge en workshop i tre deler med temaene brainstorming, communication, educational planning, youth leadership, open discussion, motivation og conflict management. Vi var selvfølgelig veldig nervøse for hvordan det hele skulle gå med tanke på at det er første gang vi fasiliterer en workshop. Videre hadde vi alle mulige bekymringer slik som at deltagerne ikke skulle dukke opp, at de skulle synes det var kjedelig og urelevant og heller prate i telefonen, eller at oversettelsen fra vår engelsk til arabisk skulle bli klønete.


Etter å ha gjennomført første del av workshop’en er vi strålende fornøyde! Deltagerne var aktive og responsen var at de fikk mye ut av det og at de syntes det var morsomt:) Jeg gledet meg egentlig veldig til å holde del 2 av workshop’en kommende lørdag. Det får likevel vente litt på seg da datoene, som er nøye planlagt med lederne ser ut til og ikke passe likevel. Vi venter derfor i spenning på desember da vi skal avholde de neste delene av workshop’en og tar heller en tur til Damaskus til helgen.

Kristin, Dbayeh

Å være frivillig er ingen dans på roser

Det var litt merkelig å ankomme Libanon. Først måtte jeg prute på taxien. Kristin hadde tipsa meg om at det kosta oppimot 20 dollars. Freidig prøvde jeg meg på 15, men ble avfeid med 90 fra andre kanten. Etter fem minutters krangling og å ha løftet kofferten og truet med å dra tre ganger klarte jeg å presse det ned i 40. En ufattelig stiv pris, men skitt la gå, det var kl 3 på natta. Tilfeldigvis kom årets første regn den natten jeg ankom. Så da jeg kjørte opp bakken mot Kristin sin flyktningleir ble jeg møtt av kloakk i strie strømmer(ca 6 cm dypt), med klumper og det hele, Skoa ble fort våte. Moro.

Det var litt merkelig å skulle ha besøk av Ole her i flyktningleiren. Den helgen han kom var travel. Jeg skulle ha møte for å planlegge aktiviteter for neste uke, en hip hop time, være leksehjelp og ha en workshop om brainstorming og kommunikasjon for unge ledere i campen. Jeg var nervøs for hvordan det hele skulle gå og hva Ole skulle tenke om det, for jeg må innrømme at jeg føler ikke alltid at det å være frivillig er en dans på roser.

Jeg skjønte fort at Kristin hadde det utfordrende med de LITT hyperaktive ungene her i campen. Det var egentlig ganske ålreit å se, for det hun strever med er egentlig veldig likt det jeg har måttet jobbe med som frivillig i Zambia. Det viser seg at å være frivillig er ganske likt enten en jobber i Midtøsten eller Aaaafrika. Da jeg tenkte på det å være frivillig før jeg kom tenkte jeg bare på en diffus greie om en fyr som hjelper barna i Afrika. Når det så var jeg som skulle være denne fyren skjønte jeg at dette er ikke bare bare.




Noen ganger så lurer jeg på hvem som får mest ut av at jeg er her i Dbayeh. Og ja, jeg tenker ofte at det er meg! På den andre siden kan det å være frivillig ses på mer som en utveksling av kultur, ideer og tanker, og dermed føler jeg at det er veldig nyttig at jeg er her - forhåpentligvis for noen andre enn bare meg.

Når jeg nå tusler meg tilbake til Afrika blir det med visshet om at Kristin deler min strevsomhet i hverdagen. Men vi har blitt enig om at så lenge vi koser oss og blir brune kan det være det samme hva disse afrikanerne og araberne får ut av det. Neida, bare tuller. Vi skal jobbe hardt og sånn vi, lover.

Vi har kanskje justert ned målene våre noe som frivillige. Fra å skulle redde verden fra krig og fred og sånn håper vi nå på å kunne få én eller to til å smile litt mer i hverdagen. Det skal vi klare. Det å være frivillig er en utfordring, men også en utrolig spennende og lærerik opplevelse som setter verden i perspektiv.

Ole og Kristin, Dbayeh

Americans can cook

After a week of midterms and attempts at launching a socialist revolution at our school, I think most people agreed that we all deserved a real treat. On Eric’s (flatmate) initiative we therefore invited people over to cook for us (this is a rather describing picture of the nature of the inhabitants of this apartment – not inviting people for dinner unless the guests cook themselves). My first plans for Friday night were actually to sit on my porch and drink myself under the table, and invited random people to sit around and watch for their own amusement, but somehow the dinner plans overtrumped that.
So, we ended up having around ten people over. The girls (Nikki, Sana, and Sania) with help from Raul and Peter, shopped the groceries and cooked in the kitchen for about an hour or so, while Jeff fired up a terrific shisha for the all the guys sitting on the porch drinking (Back to the 50s!) The food was awesome, I’ll let the pictures speak for themselves.
We eventually ended up sitting on the porch drinking, leaving me with the opportunity to realize my original goal for the evening, predicting earth-quakes in the presence of others. The drinking never really took off though, except for in the case of Eric, who totally embarrassed himself as usual. I ended up passing out in a chair on the porch in the early hours of the morning, and woke up there alone around 7 am.

What a perfect way of ending the week!

Lars, Cairo

(In English, as a thank you to the magnificent chefs of the evening)

Å rives i to

(Advarsel: Generaliseringer følger!)

Da Magnhild og jeg først satte våre føtter i Istanbul hadde vi forventninger om et møte med det store møtet. Bosporosstredet skulle etter sigende være overgangen inn i Østen. På andre siden av broen var Asia og Midtøsten, Islam, arabere og konservatisme. Det lokket oss, i hvert fall meg, til å utforske noe som virket genuint og urørt, og fortsatt kjempet en kamp for å forbli utenfor den vestlige kulturelle sfære. Noe moderasjon var det selvsagt til disse forventningene, men i de store og det hele forventet jeg en type helhet, et samfunn i samstemt kulturell opposisjon til det påtrengende vestlige.

I stedet fant jeg fort ut at Istanbul ikke er den eneste metropolen med en fot i hver leir. Det mer du snakker med folk i denne delen av verden innser du at folk og kultur har et ambivalent forhold til vestlige verdier. En inkonsistens på en måte. Jeg hadde kanskje tenkt at typisk ”vestlighet” forsvant litt gradvis ettersom vi kommer lenger inn i Midtøsten, og lenger vekk fra Europa, men det inntrykket forsvant.

Et halvartig fenomen i den forbindelse kan være egyptiske menns forhold til hverandre. Islam står svært sterkt her i Egypt, og så godt som alle menn bekjenner seg til troen. Islam er ikke nådig med fordømmelsen av homoseksualitet. Samtidig er det en tilsynelatende avstandstagende holdning i den lokale kulturen, for eksempel ved at egyptisk arabisk ikke har noe godt ord for homoseksualitet, annet enn skjellsord. Når du har dette i bakhodet er det med forundring du ser annethvert kompispar på gaten komme leiende på hverandre hånd i hånd. Uten videre akademisk kjennskap, er det kanskje overstadig etnosentrisk av meg å påstå at dette er et uttrykk for homoseksualitet, og en sosialantropolog vil sikkert ha en rekke motargumenter. Fiffig allikevel. Egyptiske unge menn har en stil som kanskje har konnotasjoner til det vi hjemme kaller metroseksualtiet (typisk rosa tight T-skjorte og overdandert hår), og har samtidig ytterst lite samvær med det motsatte kjønn utenfor familien. Tenåringsgjenger bestående av unge gutter driver gatelangs store deler av døgnet, og er kjent for å ha et, kremt, noe umodent forhold til fobipasserende kvinner (når sant skal sies er det vel ikke bare tenåringer som er kjent for dette). Som tidligere nevnt, ble jeg tidligere i oppholdet her nede kjent med en ungkar fra arbeiderklassen. Etter hans bekjennelser å dømme, virker sjansen for kvinnelig samvær for menn i hans situasjon heller begredelige. I følge god gammeldags funksjonalisme vil et samfunn (i denne sammenheng: menn i Egypt) som har manglende tilfredsstillelse fra samfunnsmessige behov selv finne måter å tilfredsstille dette behovet (i samfunnsvitenskapen ofte illustrert ved for eksempel borgervernsgrupper til erstatning for politi). En hånd på koranen, og én i hånda til kompisen. Jeg vet ikke jeg. Det er ikke til å skyve under en stol at et hyppig samtaletema blant utvekslingsstudenter her nede er hvordan vi ser på seksuell frustrasjon som en mulig årsak til flere problematiske samfunnsfenomen. Så ser du at saudi-prinsen som er siktet for mordet på tjeneren sin i UK også er mistenkt for å være homofil. Hmm. Fra spøk til revolver, så er det vel like sannsynlig at hånd-leiingen er et like stort uttrykk for mangel på nærhet, som vestlige menn kanskje får fra kvinner, og ikke en indikasjon på homofili. Det får en også til å undres hva deres definisjon på homofili egentlig er.

I AUCs forbindelse (jeg har vel ennå ikke plukket fra hverandre og kritisert denne horrible institusjonen her på bloggen, så får prøve å få tid til det senere) skal det heller ikke mye til å skimte identitetskrisen til en del av overklasseungdommen. Overklassen i Egypt har alltid hatt en dragning mot det veslige, også som en del av arven siden europeerne styrte her nede. Samtidig virker det som også denne delen av samfunnet, kanskje spesielt foreldregenerasjonen, holder fast på tradisjon og religion. Egyptiske overklasseungdom står med en fot i hver leir, og vet ikke helt om de skal drikke øl eller dra i moskeen på fredager. Mange av dem gjør begge deler, og trosser strenge foreldre i et slags fjortis-opprør i 20-årne.

Bil er jo også en noe individualistisk greie. Kanskje litt vanskelig å påstå at den fortsatt er noe typisk vestlig, men ego-sentrisk er den hvertfall. Og ingen steder er dette mer sant enn i Kairo. Alle VIL ha bil. Alle vil også, når de evt har fått den, kjøre denne bilen så mye som mulig, hvilket forårsaker den mye omtalte trafikken og forurensningen i Kairo. Samtidig har Kairo blant verdens eldste bykulturer. Du lever tett på andre mennesker, og må ta konsekvensen av det. For eksempel er Kairenere eksperter på å roe ned voldelige episoder, ved å strømme til i store mengder for å adskille slagsmål. Derfor er det så rart at moderniseringen har endt opp i denne enorme forurensningen, der det offentlige rom har fått lide under forsøpling og eksos. Det er ingen tvil om at konsumentmentaliteten står høyt i kurs blant de som har råd til det. Men så er det jo også lange handelstradisjoner i denne byen. Underlig miks av individualisme og kollektivisme altså.

Kvinnebevegelser og menneskerettighetsorganisasjoner er det også flust av i Egypt, og de finner vekselvis verdifundamentet sitt enten i det stereotypiske vestlige – la-meg-gå-i-kort-skjørt-og-uten-hijab (helst overklasseorganisasjoner dette) og de som søker å legitimere et mer liberalt kvinnesyn gjennom Islam og lokal kultur. Sistnevnte er da også de som har størst lokal oppslutning.

Det er så mye annet som jeg gjerne kunne skrevet om på dette temaet, men de blir jo langtekkelig for de som ikke er helt Samfunns-geek av seg, så sier stopp for denne gang.

Schizofren hilsen fra Lars,

Kairo

Oppdatering fra Kairo

Siden det er en stund siden sist velger jeg å legge inn to forksjellige innlegg denne gangen. En oppdatering på livet i Kairo, og en litt sånn sammfunns greie, for de som er interessert i sånt…



Oppdatering:
Siden jeg kom til Kairo har jeg rukket å se pyramidene to ganger, klatre mosesfjellet i Sinai, hatt midterms (denne uken), hatt bursdagsfest og tilbrakt endeløse timer på biblioteket på campus. Jeg har hatt besøk av Magnhild, og vi dro sammen til Alexandria, hvor vi hadde en romantisk helg sammen.

De som kjenner meg vet at detaljfokuset mitt har en tendens til å ta overhånd av og til, og det er virkelig ikke en god strategi ved dette universitetet. Jeg har heldigvis begynt å ta det hele litt mer med ro i det siste, i det jeg innser at biblioteket på campus i grunnen ikke var det jeg kom hit for å se.

Hverdagen må allikevel preges av skole i stor grad, på grunn av alt det obligatoriske oppmøtet. Bussen går kl 7, og to dager i uken er jeg ikke tilbake før kl 9. Klassene er små, og du føler deg som du går på videregående/ungdomsskolen igjen. Professorene mine er likevel svært gode, ikke alle fra den norske delegasjonen var like heldige med det. Arabisken stotrer og går, men kan ikke sies å være veldig imponerende ennå, selv om timene er veldig engasjerende. Samfunnsfagene er også spennende. Denne uken hadde vi diskusjon om mohammed-karikaturene i menneskerettighetsfaget jeg tar, noe som ble ganske hett etter hvert.