”Just north of Beirut, at the Nahr al-Kalb, the Dog River, where a doubtful trickle of brown water creeps through a narrow ravine next to a disused railway bridge, inscriptions, steels, cuneiform reliefs and plaques commemorating 25 centuries of armies are carved onto the walls of the gorge. Nebuchadnezzar the Second, Marcus Caracalla’s Third, Galic Legion, Greeks Assyrians, Egyptians and Arabs, the French expeditionary force of 1860, the French mandate troops of General Gourard, the British army of 1941; all were somehow drawn to mark their passing above the bed of this little stream. The very last inscription is that of President Beshara al-Khoury of Lebanon, who in 1946 recorded the evacuation from Lebanon of what he supposed to be the last foreign troops. Every militiaman in Lebanon should perhaps be taken up to the Dog River to see these memorials to pride and power.”
Robert Fisk, Pity the Nation, 1990, p. 53.
Etter Fisk skrev Pity the Nation har det kommet opp et nytt minnesmerke. Dette minnes da de israelske styrkene forlot Libanon i 2000. Alle styrkene som var her under borgerkrigen glemte visst å legge fra seg et minne på denne fjellveggen, men en kan fortsatt tydelig se at de har vært der med tanke på den nedbombede UNRWA skolen som ligger på toppen av fjellveggen.
Libanon har vært påvirket av internasjonale krefter i århundrer, noe dette utendørsmuseet er et eksempel på. Det er ikke lenge siden Ahmadinejad var her og la igjen sine spor, blant annet en avtale om å gi Libanon gratis energi i et halvt år i 2011. Jeg leste en artikkel for en stund siden om at det blir ikke ordentlig fred i Libanon før de internasjonale krefter slutter å legge press på landet. Men hva er vel egentlig Libanon uten de internasjonale krefter?
Jeg syns tittelen til Fisk er veldig treffende: ”Pity the Nation”! I de moderne gatene i Hamra i Beirut kan en møte Libanesere som snakker mer fransk enn arabisk og tror at Libanon ligger i Europa, for arabere er de i hvert fall ikke. I Tripoli til gjengjeld møter en araberkledde menn som verken snakker fransk eller engelsk, og en kan finne kafeer hvor de ikke har toalett for kvinner. Hvordan kan disse kontrastene møtes i én nasjon? Spesielt med tanke på at det politiske systemet låser fast de ulikhetene som allerede eksisterer… Ma baref (jeg vet ikke). Jeg kommer nok til å vandre runden om Dog River et par ganger til og tenke som Fisk… pity the nation…
Kristin, Dbayeh
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar