Å rives i to

(Advarsel: Generaliseringer følger!)

Da Magnhild og jeg først satte våre føtter i Istanbul hadde vi forventninger om et møte med det store møtet. Bosporosstredet skulle etter sigende være overgangen inn i Østen. På andre siden av broen var Asia og Midtøsten, Islam, arabere og konservatisme. Det lokket oss, i hvert fall meg, til å utforske noe som virket genuint og urørt, og fortsatt kjempet en kamp for å forbli utenfor den vestlige kulturelle sfære. Noe moderasjon var det selvsagt til disse forventningene, men i de store og det hele forventet jeg en type helhet, et samfunn i samstemt kulturell opposisjon til det påtrengende vestlige.

I stedet fant jeg fort ut at Istanbul ikke er den eneste metropolen med en fot i hver leir. Det mer du snakker med folk i denne delen av verden innser du at folk og kultur har et ambivalent forhold til vestlige verdier. En inkonsistens på en måte. Jeg hadde kanskje tenkt at typisk ”vestlighet” forsvant litt gradvis ettersom vi kommer lenger inn i Midtøsten, og lenger vekk fra Europa, men det inntrykket forsvant.

Et halvartig fenomen i den forbindelse kan være egyptiske menns forhold til hverandre. Islam står svært sterkt her i Egypt, og så godt som alle menn bekjenner seg til troen. Islam er ikke nådig med fordømmelsen av homoseksualitet. Samtidig er det en tilsynelatende avstandstagende holdning i den lokale kulturen, for eksempel ved at egyptisk arabisk ikke har noe godt ord for homoseksualitet, annet enn skjellsord. Når du har dette i bakhodet er det med forundring du ser annethvert kompispar på gaten komme leiende på hverandre hånd i hånd. Uten videre akademisk kjennskap, er det kanskje overstadig etnosentrisk av meg å påstå at dette er et uttrykk for homoseksualitet, og en sosialantropolog vil sikkert ha en rekke motargumenter. Fiffig allikevel. Egyptiske unge menn har en stil som kanskje har konnotasjoner til det vi hjemme kaller metroseksualtiet (typisk rosa tight T-skjorte og overdandert hår), og har samtidig ytterst lite samvær med det motsatte kjønn utenfor familien. Tenåringsgjenger bestående av unge gutter driver gatelangs store deler av døgnet, og er kjent for å ha et, kremt, noe umodent forhold til fobipasserende kvinner (når sant skal sies er det vel ikke bare tenåringer som er kjent for dette). Som tidligere nevnt, ble jeg tidligere i oppholdet her nede kjent med en ungkar fra arbeiderklassen. Etter hans bekjennelser å dømme, virker sjansen for kvinnelig samvær for menn i hans situasjon heller begredelige. I følge god gammeldags funksjonalisme vil et samfunn (i denne sammenheng: menn i Egypt) som har manglende tilfredsstillelse fra samfunnsmessige behov selv finne måter å tilfredsstille dette behovet (i samfunnsvitenskapen ofte illustrert ved for eksempel borgervernsgrupper til erstatning for politi). En hånd på koranen, og én i hånda til kompisen. Jeg vet ikke jeg. Det er ikke til å skyve under en stol at et hyppig samtaletema blant utvekslingsstudenter her nede er hvordan vi ser på seksuell frustrasjon som en mulig årsak til flere problematiske samfunnsfenomen. Så ser du at saudi-prinsen som er siktet for mordet på tjeneren sin i UK også er mistenkt for å være homofil. Hmm. Fra spøk til revolver, så er det vel like sannsynlig at hånd-leiingen er et like stort uttrykk for mangel på nærhet, som vestlige menn kanskje får fra kvinner, og ikke en indikasjon på homofili. Det får en også til å undres hva deres definisjon på homofili egentlig er.

I AUCs forbindelse (jeg har vel ennå ikke plukket fra hverandre og kritisert denne horrible institusjonen her på bloggen, så får prøve å få tid til det senere) skal det heller ikke mye til å skimte identitetskrisen til en del av overklasseungdommen. Overklassen i Egypt har alltid hatt en dragning mot det veslige, også som en del av arven siden europeerne styrte her nede. Samtidig virker det som også denne delen av samfunnet, kanskje spesielt foreldregenerasjonen, holder fast på tradisjon og religion. Egyptiske overklasseungdom står med en fot i hver leir, og vet ikke helt om de skal drikke øl eller dra i moskeen på fredager. Mange av dem gjør begge deler, og trosser strenge foreldre i et slags fjortis-opprør i 20-årne.

Bil er jo også en noe individualistisk greie. Kanskje litt vanskelig å påstå at den fortsatt er noe typisk vestlig, men ego-sentrisk er den hvertfall. Og ingen steder er dette mer sant enn i Kairo. Alle VIL ha bil. Alle vil også, når de evt har fått den, kjøre denne bilen så mye som mulig, hvilket forårsaker den mye omtalte trafikken og forurensningen i Kairo. Samtidig har Kairo blant verdens eldste bykulturer. Du lever tett på andre mennesker, og må ta konsekvensen av det. For eksempel er Kairenere eksperter på å roe ned voldelige episoder, ved å strømme til i store mengder for å adskille slagsmål. Derfor er det så rart at moderniseringen har endt opp i denne enorme forurensningen, der det offentlige rom har fått lide under forsøpling og eksos. Det er ingen tvil om at konsumentmentaliteten står høyt i kurs blant de som har råd til det. Men så er det jo også lange handelstradisjoner i denne byen. Underlig miks av individualisme og kollektivisme altså.

Kvinnebevegelser og menneskerettighetsorganisasjoner er det også flust av i Egypt, og de finner vekselvis verdifundamentet sitt enten i det stereotypiske vestlige – la-meg-gå-i-kort-skjørt-og-uten-hijab (helst overklasseorganisasjoner dette) og de som søker å legitimere et mer liberalt kvinnesyn gjennom Islam og lokal kultur. Sistnevnte er da også de som har størst lokal oppslutning.

Det er så mye annet som jeg gjerne kunne skrevet om på dette temaet, men de blir jo langtekkelig for de som ikke er helt Samfunns-geek av seg, så sier stopp for denne gang.

Schizofren hilsen fra Lars,

Kairo