Å være frivillig er ingen dans på roser

Det var litt merkelig å ankomme Libanon. Først måtte jeg prute på taxien. Kristin hadde tipsa meg om at det kosta oppimot 20 dollars. Freidig prøvde jeg meg på 15, men ble avfeid med 90 fra andre kanten. Etter fem minutters krangling og å ha løftet kofferten og truet med å dra tre ganger klarte jeg å presse det ned i 40. En ufattelig stiv pris, men skitt la gå, det var kl 3 på natta. Tilfeldigvis kom årets første regn den natten jeg ankom. Så da jeg kjørte opp bakken mot Kristin sin flyktningleir ble jeg møtt av kloakk i strie strømmer(ca 6 cm dypt), med klumper og det hele, Skoa ble fort våte. Moro.

Det var litt merkelig å skulle ha besøk av Ole her i flyktningleiren. Den helgen han kom var travel. Jeg skulle ha møte for å planlegge aktiviteter for neste uke, en hip hop time, være leksehjelp og ha en workshop om brainstorming og kommunikasjon for unge ledere i campen. Jeg var nervøs for hvordan det hele skulle gå og hva Ole skulle tenke om det, for jeg må innrømme at jeg føler ikke alltid at det å være frivillig er en dans på roser.

Jeg skjønte fort at Kristin hadde det utfordrende med de LITT hyperaktive ungene her i campen. Det var egentlig ganske ålreit å se, for det hun strever med er egentlig veldig likt det jeg har måttet jobbe med som frivillig i Zambia. Det viser seg at å være frivillig er ganske likt enten en jobber i Midtøsten eller Aaaafrika. Da jeg tenkte på det å være frivillig før jeg kom tenkte jeg bare på en diffus greie om en fyr som hjelper barna i Afrika. Når det så var jeg som skulle være denne fyren skjønte jeg at dette er ikke bare bare.




Noen ganger så lurer jeg på hvem som får mest ut av at jeg er her i Dbayeh. Og ja, jeg tenker ofte at det er meg! På den andre siden kan det å være frivillig ses på mer som en utveksling av kultur, ideer og tanker, og dermed føler jeg at det er veldig nyttig at jeg er her - forhåpentligvis for noen andre enn bare meg.

Når jeg nå tusler meg tilbake til Afrika blir det med visshet om at Kristin deler min strevsomhet i hverdagen. Men vi har blitt enig om at så lenge vi koser oss og blir brune kan det være det samme hva disse afrikanerne og araberne får ut av det. Neida, bare tuller. Vi skal jobbe hardt og sånn vi, lover.

Vi har kanskje justert ned målene våre noe som frivillige. Fra å skulle redde verden fra krig og fred og sånn håper vi nå på å kunne få én eller to til å smile litt mer i hverdagen. Det skal vi klare. Det å være frivillig er en utfordring, men også en utrolig spennende og lærerik opplevelse som setter verden i perspektiv.

Ole og Kristin, Dbayeh