Sløve nisser i russisk byråkrati

Russisk ordtak: "Det som er gratis er som osten på musefella"
O glade førjulstid...
Jula nærmer seg, eksamen er både overstått og bestått. Julesnøen ligger på iskalde, russiske gater. Maja gjør seg klar for hjemreise, norsk julemat og gjensyn med familie og venner i det gode, gamle moderlandet.
Hadde det bare vært så enkelt..



Jeg har kjøpt hjemreise til onsdag den 22.desember (om 3 dager). For et par dager siden oppdagen jeg en liiiiiiten skrivefeil i visumet mitt. På "kjønn" har de skrevet at jeg er mann i stedet for kvinne. Jeg tenkte "dette må jo være en så liten detalj at det ikke spiller noen stor rolle". Jeg gikk likvel på administrasjonskontoret på universitetet og gjorde dem oppmerksom på feilen. Når det kommer til dokumenter, så finnes det ikke detaljer i Russland. Maja må ha nytt visum.

Problemet er bare at det tar en uke å ordne nytt visum, MEN jeg reiser hjem om under en uke. De var derfor ikke sikker på om de vil klare å fikse nytt visum til meg før onsdag. Mitt nåværende visum går ut torsdag 23.desember. Dette betyr at jeg kanskje ikke får lov til å forlate landet på et visum med feil i, men samtidig kan jeg ikke bli i landet fordi visumet går ut den 23. Maja planlegger å tilbringe julaften på St.Petersburgs flyplass.

In other news:
- Storebror var på besøk. Det var fett.


- Vi var på ballett igår og så La Bayadere. Det var fett.
- Det var oppmot - 25 grader igår. Det var kaldt.
- Etter at han reiste til Norge idag fikk jeg hjemlengsel.



God jul, godfolk!
From Russia with frustration
Maja

Vinterland

Herr Frost har kommet på besøk til St.Petersburg. -20 grader og byen glitrer av kulde.

Kjør forsiktig!!
">Slenger med en skikkelig russisk vinterlåt. Han synger "å frost, frost. Ikke frys meg." Fantastisk!

Her måker de snø fra hustakene. For hånd. Uten noen form for sikring, selvfølgelig. I fjor var det visstnok et stort problem at veldig mange skled ned fra taket og døde. Men det ser ut som de satser på at det skal gå bedre i år. En russer frykter ikke døden!






Dette er en stol.








Denne dama har likegreit bare slengt katta over nakken for å holde varmen. Det er mange som går med rever rundt hodet også. De som gjør det er en lur rev.










Kong Frost.














Dette er skoleveien min. Over en av de mange kanalene hvor du dumper all snøen som de måker for hånd. Det føles litt som å være på Nordpolen. Uten at jeg noen gang har vært på Nordpolen.





Dette er en statue som står midt på skoleplassen på fakultetet mitt. Det er en koffert med et hode på. Det er en kul statue.


Maja, St.Petersburg

Hvordan gi seg ut for å være en russer. Vol. 1

OBS! Stereotypier følger!

Ung kvinne (mellom 20 og 35 år):
- Første bud: Høye hæler
- Ikke spar på sminken. Dine mest utfordrende festantrekk kan du gjerne bruke til daglig.
- Overmatching. Gå gjerne med knall-lilla høyhælte støvletter med en matchende knall-lilla veske. Evt. leopardmønster dersom det er å fortrekke.
- Ikke la kulda lure deg, jakkene skal være tynne, og skjørtene korte.
- Har du en kjæreste/mann/elsker er råklining i full offentlighet nesten pålagt. Rulletrappen ned til metroen er en populær plass for å drive med slikt.


Ung mann (mellom 20 og 40 år):
- Første bud: Hockeysveis
- Bleika jeans og lakksko er kult
- Vil du gi deg ut for å være en St.Petersborger, kle på deg et Zenit-skjerf (Det er Piters fotballag) og drikke en Baltika-øl på veien hjem fra metroen
- Husk å alltid hjelpe unge, høy, pene, russiske jenter å åpne dører, bære tung baggasje og andre "manne-jobber"
- Er du kommet godt opp i 30-årene, og jobber på museum, er det viktig med bart. Og pekestokk.


Dame (35-50):
- Gå ned noen cm på hælene
- Ton opp noen hakk på sminken
- Ikke smil. Gjerne sleng med leppa etter folk, og hvis du møter utenlandske studenter; kjeft på dem fordi de snakker dårlig russisk

Mann (40-60)
1. variant:
- Skreddersydd dress og slips
- Fancy dokumentmappe
- Lakksko
- Høffelig, har tatt kommunikasjonskurs på jobben som introduserer russere for konseptet "service"
2.variant:
- Slitte klær
- Sov gjerne stående mot en vegg
- Hvis ikke sovende; syngende
- Hvis ikke syngende; ropende
- Full
- Er kompis med alle. (En god russer er en full russer?)


Baboshka (60-80):
- Rynkete og sliten
- Ofte delvis invalid, går med stokk eller halter og snegler seg fremover uten stokk
- Går med store skjørt og store frakker
- Selger blomster og poteter utenfor diverse metrostasjoner
- Har alltid med seg masse ting. Gjerne i plastposer.
- Kjøper ting på salg.

Eldre mann:
- Død
(* Bilde er untaket som bekrefter regelen)

More Than Mariachi: On The Inaccuracy of Mexico’s Stereotypes

Har ei venninne som har skrevet et veldig fint innelegg om den mexicanske stereotypien.. Det var ingen vits å forsøke å overgå henne, så jeg legger like gjerne bare ut linken til hennes blogg:) Enjoy!

http://falafelandsalsa.wordpress.com/2010/11/13/more-than-mariachi-on-the-inaccuracy-of-mexicos-stereotypes/

Og så kom mannen på besøk...

Tog, en relativt allright ting

Russisk ordtak: "(Семеро одного не ждут.) Syv venter ikke på èn."

Forrige uke, den 4.november, var "Dagen for nasjonens samhold" i Russland. Denne feiringsdagen fungerer som en form for erstatning for 7.november som var "Revolusjonsdagen" i Sovjetunionen. Selv om Sovjetunionen sluttet å eksistere i 1991, ble 4.november "av gammel vane" lagt til som fridag.

Fridager i Russland er fint. 4.november falt på en torsdag, hvilket betyr at fredagen også er en fridag for de fleste russere - studenter inkludert. Jeg benyttet meg godt av litt fritid, og reiste tirsdags kveld med nattoget til Moskva for å møte mine norske venner der. Planen var klar: en dag i Moskva, før vi på torsdagen setter oss på toget til gamle Stalingrad, som nå heter Volgograd. Bare en 20-timers togtur en vei. Null stress.


Moskva var kort, stort og heftig. Jeg kan krysse av den røde plass på "things to see"-lista, og sightseing i Moskva by-night i limosin med champagne kan også krysses av. Check!

Vi var ti nordmenn som skulle reise sammen med tog til Volgograd. Desverre så forsov Eivind seg, og toget kjørte fra ham. Eivind dro på jobb i stedet for å dra til Volgograd.
Vi andre hadde tidenes varmeste og hyggeligste togtur. Vi drakk vodka og mors, spiste piroker, kjøpte en mystisk eske på en random togstasjon - som viste seg å inneholde sjokoladeboller med sitronsmak. O lykke!

Etter mye vodka og nudler ankom vi en tidlig morgen vår destinasjon. Vi ville sjekke inn på første og beste hotell, men det viste seg at dersom vi ventet til etter kl 12:00 ville vi få rabatt på rommene. Så den norske delegasjonen trasket til nærmeste kafe, sultne og skitne. Her var det russisk drama i beste stil. 5 unge menn hadde valgt å ta nachspielet på kafe. De sloss, kranglet, klemmet, kysset, sang og danset. Ved neste bord var det trekant-drama mellom diverse ulike aktører, og vi fikk et meget intimt innblikk i disse volgogradernes liv. Bedre enn Hotel Cæsar.


For å ikke skrive for langt om turen, kan jeg jo bare si at høydepunktet definitivt var å se "родина мать/ Fedrelandets mor". Hun er en av verdens største statuer, større enn Frihetsgudinnen i New-York. Ikke nok med det, hun står i en park sammen med en hel samling av kommunist-propaganda. Stalin skjønte dette med store, mektige statuer. Det er noe av det mest imponerende jeg har sett!


Vi spiste og drakk godt, var på ekte russisk diskotek, med mye "omsk-omsk"-musikk (Omsk er forresten en by i Russland!). Togturen hjem var like lang og like varm som togturen ned. Da jeg kom til Moskva igjen satte jeg meg rett på nattoget til Piter. 56 timer tog på 5 dager. Togkvota er dekt en tid fremover nå.

From Russia with love,
Maja

Et steinkast unna huset...

”Just north of Beirut, at the Nahr al-Kalb, the Dog River, where a doubtful trickle of brown water creeps through a narrow ravine next to a disused railway bridge, inscriptions, steels, cuneiform reliefs and plaques commemorating 25 centuries of armies are carved onto the walls of the gorge. Nebuchadnezzar the Second, Marcus Caracalla’s Third, Galic Legion, Greeks Assyrians, Egyptians and Arabs, the French expeditionary force of 1860, the French mandate troops of General Gourard, the British army of 1941; all were somehow drawn to mark their passing above the bed of this little stream. The very last inscription is that of President Beshara al-Khoury of Lebanon, who in 1946 recorded the evacuation from Lebanon of what he supposed to be the last foreign troops. Every militiaman in Lebanon should perhaps be taken up to the Dog River to see these memorials to pride and power.”

Robert Fisk, Pity the Nation, 1990, p. 53.

Etter Fisk skrev Pity the Nation har det kommet opp et nytt minnesmerke. Dette minnes da de israelske styrkene forlot Libanon i 2000. Alle styrkene som var her under borgerkrigen glemte visst å legge fra seg et minne på denne fjellveggen, men en kan fortsatt tydelig se at de har vært der med tanke på den nedbombede UNRWA skolen som ligger på toppen av fjellveggen.

Libanon har vært påvirket av internasjonale krefter i århundrer, noe dette utendørsmuseet er et eksempel på. Det er ikke lenge siden Ahmadinejad var her og la igjen sine spor, blant annet en avtale om å gi Libanon gratis energi i et halvt år i 2011. Jeg leste en artikkel for en stund siden om at det blir ikke ordentlig fred i Libanon før de internasjonale krefter slutter å legge press på landet. Men hva er vel egentlig Libanon uten de internasjonale krefter?

Jeg syns tittelen til Fisk er veldig treffende: ”Pity the Nation”! I de moderne gatene i Hamra i Beirut kan en møte Libanesere som snakker mer fransk enn arabisk og tror at Libanon ligger i Europa, for arabere er de i hvert fall ikke. I Tripoli til gjengjeld møter en araberkledde menn som verken snakker fransk eller engelsk, og en kan finne kafeer hvor de ikke har toalett for kvinner. Hvordan kan disse kontrastene møtes i én nasjon? Spesielt med tanke på at det politiske systemet låser fast de ulikhetene som allerede eksisterer… Ma baref (jeg vet ikke). Jeg kommer nok til å vandre runden om Dog River et par ganger til og tenke som Fisk… pity the nation…

Kristin, Dbayeh

workshop

Etter å ha observert forskjellige læremetoder i campen bestemte Mie og jeg oss for å holde noen workshops vedrørende fasilitering for de unge lederne her. Med stor inspirasjon fra kurset vi hadde i Jordan gjennom MS ActionAid Danmark satte vi i gang å planlegge en workshop i tre deler med temaene brainstorming, communication, educational planning, youth leadership, open discussion, motivation og conflict management. Vi var selvfølgelig veldig nervøse for hvordan det hele skulle gå med tanke på at det er første gang vi fasiliterer en workshop. Videre hadde vi alle mulige bekymringer slik som at deltagerne ikke skulle dukke opp, at de skulle synes det var kjedelig og urelevant og heller prate i telefonen, eller at oversettelsen fra vår engelsk til arabisk skulle bli klønete.


Etter å ha gjennomført første del av workshop’en er vi strålende fornøyde! Deltagerne var aktive og responsen var at de fikk mye ut av det og at de syntes det var morsomt:) Jeg gledet meg egentlig veldig til å holde del 2 av workshop’en kommende lørdag. Det får likevel vente litt på seg da datoene, som er nøye planlagt med lederne ser ut til og ikke passe likevel. Vi venter derfor i spenning på desember da vi skal avholde de neste delene av workshop’en og tar heller en tur til Damaskus til helgen.

Kristin, Dbayeh

Å være frivillig er ingen dans på roser

Det var litt merkelig å ankomme Libanon. Først måtte jeg prute på taxien. Kristin hadde tipsa meg om at det kosta oppimot 20 dollars. Freidig prøvde jeg meg på 15, men ble avfeid med 90 fra andre kanten. Etter fem minutters krangling og å ha løftet kofferten og truet med å dra tre ganger klarte jeg å presse det ned i 40. En ufattelig stiv pris, men skitt la gå, det var kl 3 på natta. Tilfeldigvis kom årets første regn den natten jeg ankom. Så da jeg kjørte opp bakken mot Kristin sin flyktningleir ble jeg møtt av kloakk i strie strømmer(ca 6 cm dypt), med klumper og det hele, Skoa ble fort våte. Moro.

Det var litt merkelig å skulle ha besøk av Ole her i flyktningleiren. Den helgen han kom var travel. Jeg skulle ha møte for å planlegge aktiviteter for neste uke, en hip hop time, være leksehjelp og ha en workshop om brainstorming og kommunikasjon for unge ledere i campen. Jeg var nervøs for hvordan det hele skulle gå og hva Ole skulle tenke om det, for jeg må innrømme at jeg føler ikke alltid at det å være frivillig er en dans på roser.

Jeg skjønte fort at Kristin hadde det utfordrende med de LITT hyperaktive ungene her i campen. Det var egentlig ganske ålreit å se, for det hun strever med er egentlig veldig likt det jeg har måttet jobbe med som frivillig i Zambia. Det viser seg at å være frivillig er ganske likt enten en jobber i Midtøsten eller Aaaafrika. Da jeg tenkte på det å være frivillig før jeg kom tenkte jeg bare på en diffus greie om en fyr som hjelper barna i Afrika. Når det så var jeg som skulle være denne fyren skjønte jeg at dette er ikke bare bare.




Noen ganger så lurer jeg på hvem som får mest ut av at jeg er her i Dbayeh. Og ja, jeg tenker ofte at det er meg! På den andre siden kan det å være frivillig ses på mer som en utveksling av kultur, ideer og tanker, og dermed føler jeg at det er veldig nyttig at jeg er her - forhåpentligvis for noen andre enn bare meg.

Når jeg nå tusler meg tilbake til Afrika blir det med visshet om at Kristin deler min strevsomhet i hverdagen. Men vi har blitt enig om at så lenge vi koser oss og blir brune kan det være det samme hva disse afrikanerne og araberne får ut av det. Neida, bare tuller. Vi skal jobbe hardt og sånn vi, lover.

Vi har kanskje justert ned målene våre noe som frivillige. Fra å skulle redde verden fra krig og fred og sånn håper vi nå på å kunne få én eller to til å smile litt mer i hverdagen. Det skal vi klare. Det å være frivillig er en utfordring, men også en utrolig spennende og lærerik opplevelse som setter verden i perspektiv.

Ole og Kristin, Dbayeh

Americans can cook

After a week of midterms and attempts at launching a socialist revolution at our school, I think most people agreed that we all deserved a real treat. On Eric’s (flatmate) initiative we therefore invited people over to cook for us (this is a rather describing picture of the nature of the inhabitants of this apartment – not inviting people for dinner unless the guests cook themselves). My first plans for Friday night were actually to sit on my porch and drink myself under the table, and invited random people to sit around and watch for their own amusement, but somehow the dinner plans overtrumped that.
So, we ended up having around ten people over. The girls (Nikki, Sana, and Sania) with help from Raul and Peter, shopped the groceries and cooked in the kitchen for about an hour or so, while Jeff fired up a terrific shisha for the all the guys sitting on the porch drinking (Back to the 50s!) The food was awesome, I’ll let the pictures speak for themselves.
We eventually ended up sitting on the porch drinking, leaving me with the opportunity to realize my original goal for the evening, predicting earth-quakes in the presence of others. The drinking never really took off though, except for in the case of Eric, who totally embarrassed himself as usual. I ended up passing out in a chair on the porch in the early hours of the morning, and woke up there alone around 7 am.

What a perfect way of ending the week!

Lars, Cairo

(In English, as a thank you to the magnificent chefs of the evening)

Å rives i to

(Advarsel: Generaliseringer følger!)

Da Magnhild og jeg først satte våre føtter i Istanbul hadde vi forventninger om et møte med det store møtet. Bosporosstredet skulle etter sigende være overgangen inn i Østen. På andre siden av broen var Asia og Midtøsten, Islam, arabere og konservatisme. Det lokket oss, i hvert fall meg, til å utforske noe som virket genuint og urørt, og fortsatt kjempet en kamp for å forbli utenfor den vestlige kulturelle sfære. Noe moderasjon var det selvsagt til disse forventningene, men i de store og det hele forventet jeg en type helhet, et samfunn i samstemt kulturell opposisjon til det påtrengende vestlige.

I stedet fant jeg fort ut at Istanbul ikke er den eneste metropolen med en fot i hver leir. Det mer du snakker med folk i denne delen av verden innser du at folk og kultur har et ambivalent forhold til vestlige verdier. En inkonsistens på en måte. Jeg hadde kanskje tenkt at typisk ”vestlighet” forsvant litt gradvis ettersom vi kommer lenger inn i Midtøsten, og lenger vekk fra Europa, men det inntrykket forsvant.

Et halvartig fenomen i den forbindelse kan være egyptiske menns forhold til hverandre. Islam står svært sterkt her i Egypt, og så godt som alle menn bekjenner seg til troen. Islam er ikke nådig med fordømmelsen av homoseksualitet. Samtidig er det en tilsynelatende avstandstagende holdning i den lokale kulturen, for eksempel ved at egyptisk arabisk ikke har noe godt ord for homoseksualitet, annet enn skjellsord. Når du har dette i bakhodet er det med forundring du ser annethvert kompispar på gaten komme leiende på hverandre hånd i hånd. Uten videre akademisk kjennskap, er det kanskje overstadig etnosentrisk av meg å påstå at dette er et uttrykk for homoseksualitet, og en sosialantropolog vil sikkert ha en rekke motargumenter. Fiffig allikevel. Egyptiske unge menn har en stil som kanskje har konnotasjoner til det vi hjemme kaller metroseksualtiet (typisk rosa tight T-skjorte og overdandert hår), og har samtidig ytterst lite samvær med det motsatte kjønn utenfor familien. Tenåringsgjenger bestående av unge gutter driver gatelangs store deler av døgnet, og er kjent for å ha et, kremt, noe umodent forhold til fobipasserende kvinner (når sant skal sies er det vel ikke bare tenåringer som er kjent for dette). Som tidligere nevnt, ble jeg tidligere i oppholdet her nede kjent med en ungkar fra arbeiderklassen. Etter hans bekjennelser å dømme, virker sjansen for kvinnelig samvær for menn i hans situasjon heller begredelige. I følge god gammeldags funksjonalisme vil et samfunn (i denne sammenheng: menn i Egypt) som har manglende tilfredsstillelse fra samfunnsmessige behov selv finne måter å tilfredsstille dette behovet (i samfunnsvitenskapen ofte illustrert ved for eksempel borgervernsgrupper til erstatning for politi). En hånd på koranen, og én i hånda til kompisen. Jeg vet ikke jeg. Det er ikke til å skyve under en stol at et hyppig samtaletema blant utvekslingsstudenter her nede er hvordan vi ser på seksuell frustrasjon som en mulig årsak til flere problematiske samfunnsfenomen. Så ser du at saudi-prinsen som er siktet for mordet på tjeneren sin i UK også er mistenkt for å være homofil. Hmm. Fra spøk til revolver, så er det vel like sannsynlig at hånd-leiingen er et like stort uttrykk for mangel på nærhet, som vestlige menn kanskje får fra kvinner, og ikke en indikasjon på homofili. Det får en også til å undres hva deres definisjon på homofili egentlig er.

I AUCs forbindelse (jeg har vel ennå ikke plukket fra hverandre og kritisert denne horrible institusjonen her på bloggen, så får prøve å få tid til det senere) skal det heller ikke mye til å skimte identitetskrisen til en del av overklasseungdommen. Overklassen i Egypt har alltid hatt en dragning mot det veslige, også som en del av arven siden europeerne styrte her nede. Samtidig virker det som også denne delen av samfunnet, kanskje spesielt foreldregenerasjonen, holder fast på tradisjon og religion. Egyptiske overklasseungdom står med en fot i hver leir, og vet ikke helt om de skal drikke øl eller dra i moskeen på fredager. Mange av dem gjør begge deler, og trosser strenge foreldre i et slags fjortis-opprør i 20-årne.

Bil er jo også en noe individualistisk greie. Kanskje litt vanskelig å påstå at den fortsatt er noe typisk vestlig, men ego-sentrisk er den hvertfall. Og ingen steder er dette mer sant enn i Kairo. Alle VIL ha bil. Alle vil også, når de evt har fått den, kjøre denne bilen så mye som mulig, hvilket forårsaker den mye omtalte trafikken og forurensningen i Kairo. Samtidig har Kairo blant verdens eldste bykulturer. Du lever tett på andre mennesker, og må ta konsekvensen av det. For eksempel er Kairenere eksperter på å roe ned voldelige episoder, ved å strømme til i store mengder for å adskille slagsmål. Derfor er det så rart at moderniseringen har endt opp i denne enorme forurensningen, der det offentlige rom har fått lide under forsøpling og eksos. Det er ingen tvil om at konsumentmentaliteten står høyt i kurs blant de som har råd til det. Men så er det jo også lange handelstradisjoner i denne byen. Underlig miks av individualisme og kollektivisme altså.

Kvinnebevegelser og menneskerettighetsorganisasjoner er det også flust av i Egypt, og de finner vekselvis verdifundamentet sitt enten i det stereotypiske vestlige – la-meg-gå-i-kort-skjørt-og-uten-hijab (helst overklasseorganisasjoner dette) og de som søker å legitimere et mer liberalt kvinnesyn gjennom Islam og lokal kultur. Sistnevnte er da også de som har størst lokal oppslutning.

Det er så mye annet som jeg gjerne kunne skrevet om på dette temaet, men de blir jo langtekkelig for de som ikke er helt Samfunns-geek av seg, så sier stopp for denne gang.

Schizofren hilsen fra Lars,

Kairo

Oppdatering fra Kairo

Siden det er en stund siden sist velger jeg å legge inn to forksjellige innlegg denne gangen. En oppdatering på livet i Kairo, og en litt sånn sammfunns greie, for de som er interessert i sånt…



Oppdatering:
Siden jeg kom til Kairo har jeg rukket å se pyramidene to ganger, klatre mosesfjellet i Sinai, hatt midterms (denne uken), hatt bursdagsfest og tilbrakt endeløse timer på biblioteket på campus. Jeg har hatt besøk av Magnhild, og vi dro sammen til Alexandria, hvor vi hadde en romantisk helg sammen.

De som kjenner meg vet at detaljfokuset mitt har en tendens til å ta overhånd av og til, og det er virkelig ikke en god strategi ved dette universitetet. Jeg har heldigvis begynt å ta det hele litt mer med ro i det siste, i det jeg innser at biblioteket på campus i grunnen ikke var det jeg kom hit for å se.

Hverdagen må allikevel preges av skole i stor grad, på grunn av alt det obligatoriske oppmøtet. Bussen går kl 7, og to dager i uken er jeg ikke tilbake før kl 9. Klassene er små, og du føler deg som du går på videregående/ungdomsskolen igjen. Professorene mine er likevel svært gode, ikke alle fra den norske delegasjonen var like heldige med det. Arabisken stotrer og går, men kan ikke sies å være veldig imponerende ennå, selv om timene er veldig engasjerende. Samfunnsfagene er også spennende. Denne uken hadde vi diskusjon om mohammed-karikaturene i menneskerettighetsfaget jeg tar, noe som ble ganske hett etter hvert.

Siden sist har jeg:

- Løpt mitt første løp, 10 km. Det gav mersmak!
- Vært nok en tur i Mexico City og ellers reist litt rundt omkring i Guanajuato omegn…

- Fått lovlig oppholdstillatelse
- Hatt opptil flere eksamener.
- Lært meg mer spansk
- Fått ei niese i Peru – Sofie og jeg skal reise til Cuzco i julen å hilse på!

- Spist gresshoppe
- Vært på masse konserter og eventer i forbindelse med Cervantinofestivalen som pågår i dette øyeblikk her i Guanajuato.
- Bestemt meg for at jeg gjerne vil bo i Mexico City til neste semester og dermed søkt overføring til ”la Universidad Autónoma Nacional de México” (UNAM) i Mexico City. Venter på svar…
- Kjøpt billetter til Lady Gaga i Mexico City i mai 2011.
- Vært solbrun, blitt hvit og deretter (litt) brun igjen.

- Feiret 200års jubileum i Mexico etter uavhengighet fra Spania, og i den forbindelse sett utallige utstillinger, forestillinger og demonstrasjoner av hvordan det hele gikk til. Har fått oppleve den meksikanske feiringen av det hele med sombreroer, løsbarter, kruttgevær, hester og cowboyer, tequila, dans, ponchoer… ja alle de stereotypiske tingene man tenker på når man tenker på Mexico.

- Fått kjæreste.
- Bevitnet det korrupte politivesenet og det å måtte betale bøter for anklager som kommer ut av ingenting.
- Besteget ymse lokale fjell i Guanajuato.

- Innsett at Guanajuato er en av de mest konservative, strenge og trangsynte statene i hele Mexico. Spesielt i forbindelse med abort og det generelt kvinnesynet både i samfunnet generelt og fremfor loven. Dog er byen likevel en av de tryggere i Mexico – selv om fastboende her mener at det går nedover også i denne staten i forhold til kriminalitet.
- Fått nye venner og møtt masse hyggelige folk.

Korrupsjon, ja takk!

I forige uke fjernet regjeringen ”abuse of office act” delen av kossupsjonslovverket. Det er den delen som omhandler korrupsjon i det offentlige. Det er en lov som har vært siden frigjøringa i 1964 og som har overlevd 27 år med diktatur og ganske korrupte regjeringer tidligere. Fjerningen av denne loven innebærer i praksis at korrupsjon nå er legalisert.

På bildet: President Rupiah Banda

Alle landets aviser er i harnisk og sier det bare er å vente til etter valget, da skal det blir oppgjør. Folk på gata er ikke like sure, de virker mer skuffet. Det virker som dette egentlig bare bekrefter det de allerede viste, at regjeringa er dødskorrupt. Sammtidig er det spennende å se hvilke konsekvenser dette vil få for bistand gjennom budsjettoverføringer til regjeringen. Norge gir årlig en haug med millioner til den Zambiske staten, kanskje de vil endre den politikken etter dette, men jeg tviler.

Ole, Zambia

Livet uten verdier

Russisk ordtak: "Når de gir - ta, men når de slår - løp." (Дают – бери, а быот – беги.)
Mysteriet Russland. Landet som ligger så nært hjemme, men som det likevel er så utrolig vanskelig å forstå seg på. Landet som ikke er et demokrati, men som prøver å gi seg ut for å være det. Landet med en av verdens mest blodige historie. Mange vestlige har ofte undret seg over hvorfor mange russere gir uttrykk for å lengte tilbake til Sovjet-tiden. Hvordan kan noen lengte tilbake til det som i Vesten var definisjonen på ondskap? Vi tenker på Stalin, på GULAG, på mislykket planøkonomi og reformer på bekostning av livet og helsen til befolkningen. Russerne ser anderledes på det.

Det er mange år siden Stalin døde, og det er ikke mange gjenlevende russere som faktisk opplevde hans jernregime. I den mest interessant undervisningstimen hittil fortalte min unge lærer Anna om hvorfor mange russere lengter tilbake til Sovjettiden.
I Sovjetunionen "tok staten vare på deg", mens idag bryr ikke staten seg om hva du gjør, fortalte hun. Tidligere var det mye større fokus på familien, på verdier, respekt og samhold. Disse verdiene forsvant med kommunismen på 1990-tallet. Russerne har mistet sine verdier, og alt de bryr seg om nå er karriære og penger. Anne beskrev sensuren i Sovjet som, blant annet, et grunnlag for etiske prinsippet, og disse prinsippene har nå fullstendig falt igjennom. Idag "gjør alle som de vil", ingen hjelper hverandre lenger, men heller dytter hverandre ut av veien for å nå målet sitt.

1990-tallet var en grusom tid for de fleste russere. I Sovjetunionen var alt veldig forutsigbart, man visste hva man gikk i møte, hva man tjente (hvor enn lite det var) og hvor mye man måtte arbeide. Man kunne planlegge livet sitt. Etter Sovjetunionens fall ble kapitalismen innført hvilket førte til en helt ny hverdan i Sovjetunionen. Nye markedsregler regjerte som de fleste russere aldri tidligere hadde vært borti. Inflasjonen var enorm, og den russiske mannen i gate levde i enorm fattigdom og usikkerhet. Denne fattigdommen var noe helt annet enn tidligere. I Sovjetunionen visste man hva man fikk og når man fikk det. I det nye samfunnet måtte man leve fra hånd til munn, uten å kunne planlegge mer enn en uke frem i tid. Anna, som var i tenårene på 1990-tallet, fortalte at hennes familie levde på spaghetti. De hadde ikke råd til noe annet, og spiste spaghetti til frokost, middag og kvelds. Hun spiser aldri spaghetti mer.


Mange ser ikke den store forskjellen på samfunnet slik det er idag, og slik det var i Sovjet-tiden. Det handler fortsatt om hvilke kontakter du har hvorvidt du får deg en vellykket karriære, denne nye "friheten" som kom med kapitalismen og det nye regimet gangner kun de i possisjon. Denne "friheten" representerer for mange vanlige russere en negativ utvikling i samfunnet. Den representerer unge mennesker som ikke har respekt for de eldre, mennesker som tenker kun på seg selv, sin karriære og på hvordan man fortest mulig kan karre til seg mest mulig penger. Mange går stadig og bekymrer seg for økonomien. Når kommer neste økonomiske krise? Er det noe poeng i å spare opp penger hvis de plutselig mister sin verdi pga inflasjon?

Livet i Russland er tøft, og har alltid vært det. Her overlever de sterkeste, men de med mindre ressurser står utenfor metrostasjonene og tigger om en slant penger til en flaske vodka - for å drukne sine sorger og vaske sine sår.

St.Petersburg, Russland
Maja

Min venn Alfred

Min venn Alfred, som er president i judoforbundet mener det er så mye jobb som president at han ikke lenger rekker å møte opp på jobb. Det stopper ham imidlertid ikke i å fortsette å heve lønn som politimann i etteretningstjenesten. Han er jo tross alt senior officer, så ingen kan si noe. Alfred er en fyr med mange kontakter og en fyr som får ting til å skje. Det er ikke uten grunn han har fått posisjonen han har. Han kan forøvrig kommunisere på 10 språk og er veteran fra Liberia. Alfred er den jeg ser for meg at jeg skal prøve å sammarbeide mest med for å få til de litt større grepene i Zambisk judo. Han er mannen jeg vil ha med når jeg skal åpne nye judoklubber, han kan få det til å skje. Han er også en av få som virker nogenlunde organisert i hverdagen sin. Det hjelper MYE.


Det er Alfred i midten her. Ja, han er så biff som han ser ut som og han går alltid i dress.

P.S. han har selvsagt forsikret meg om at jeg bare må ta det med ro dersom jeg skulle bli arrestert for noe, da skal han sørge for at det ordner seg. Om jeg er skyldig eller ikke var ikke like viktig.

Ole, Lusaka

BILDER AV HUSET UNDER ARBEID

Bilder av huset na som det er ferdig kommer senere.

Kristin, Dbayeh

Aktiviteter med barna:D

Hver onsdag og torsdag har vi (Rabih, Sabine, Mie og jeg) forskjellige aktiviteter med barn i aldersgruppen 6-9 og 9-12 ute pa UNRWA skolen som ikke er gjenoppbygget siden borgerkrigen. Barna har fantastisk godt av a vare ute og bevege pa seg ettersom de er fulle av energi etter en laaang skoledag (+ sukkersjokk av all Pepsi'n de drikker. Tanken her er at pepsi = sundt og ikke minst billig). Det tok litt tid for vi fikk overbevisst Rabih og Sabine om at det kunne vare en god ide a gjennomfore noen av aktivitetene ute i fri luft istedenfor a sitte inne pa biblioteket hver dag. Men det hele viser seg a vare en kjempesuksess!



Jeg begynte sa vidt med litt Hip Hop undervisning forrige torsdag. Jentene syns det var kjempe artig sa neste uke kjorer vi Hip Hop timer inne i treningsstudio som forhapentligvis er ferdig hvis ikke det libanesiske politiet stopper byggingen atter en gang, inshallah.



Kristin, Dbayeh